– Vi er oksygenet som løper gjennom årene. Vi er trøtte og slitne, men vi klager ikke.

IMG_3674

Skrivingen om Paris fikk meg til å huske på en tekst jeg skrev for litteraturfanzinet Mopp for to år siden. Den ble et av de første forsøkene jeg gjorde på å skrive skjønnlitterært i voksen alder. Jeg skal ikke si at jeg skriver bedre nå, men jeg kan si at det føles som om jeg har en klarere idé om hva jeg holder på med når jeg skriver. Jeg føler meg frem her, i teksten, men også med teksten, og den heter «Metro»:

En kvinne besvimer utenfor Laumiere metrostasjon. Nå ligger hun på asfalten og ser opp i himmelen. Armene hennes er utstrakte og håndflatene åpne. Det står to menn med mobiltelefoner over henne. De diskuterer hva de skal gjøre. De tenker at de kommer for sent til arbeidet.

Trinnene ned til stasjonen er sleipe av regnet. Skolæret er så fint at føttene føles nakne. Det er klamt her nede. På t-banen er vi trøtte. Vi har myke søvnige ansikter, som om vi nettopp har stått opp av senga og lengter tilbake. På fredag er ansiktene våre harde av anstrengelsen det tar å holde oss gående.

Vi bytter t-bane på Gare Du Nord. Vi skal fra nord til sør, fra øst til vest. Føttene våre går av seg selv. Mellom klokka sju og ni om morgenen strømmer vi i et flytende kors her på stasjonsgulvet.

Mandag løper jeg opp trappene til linje fire Porte d`Orleans. Tirsdag, onsdag, torsdag og fredag går jeg som alle andre. Det er vi som holder byen i gang. Vi er kretsløpet i Paris. Vi er oksygenet som løper gjennom årene. Vi er trøtte og slitne, men vi klager ikke. Turistene snakker høyt og stirrer på oss som dyr i en dyrehage. Det er slikt man må tolerere. Jeg gjemmer Paris-boka i jakkeforet.

“Je m´apelles Claude”, sier mannen som hver dag trenger seg frem i vognen på Les Halles. Han likner en ung Gerard Depardieu. Claude trenger penger, men vi gir ham det ikke. Vi trenger også penger, sier vi med blikk som ikke ser på noen ting. Vi prøver å ikke tenke mer på Claude fordi vi har nok med oss selv. Han er en del av oss likevel.

På stasjon Corentin Celton tar vi rulletrappen opp til overflaten. Bekker av regnvann renner ned den sorte plasten på rekkverket. Vi blir våte på hendene før vi stiger opp til en gråhvit himmel som regner ned i ansiktene våre. Nå er vi nesten våkne.

På stasjon Corentin Celton tar vi rulletrappen ned under jorden igjen. Vi vil ha rødvin, baguetter og løksuppe. Vi orker ikke å vente, så vi tømmer automatene for chips og sjokolade.

På Stalingrad stasjon sitter en mann på benken og gråter. Han hulker med hele ansiktet. Jeg har aldri før sett en mann gråte sånn som dette. En kvinne står på huk foran ham. Jeg vet ikke hva de sier til hverandre. Jeg sitter på motsatt side i vognen på sporet overfor på vei hjem.

Nå gråter jeg også, mens jeg klatrer opp trappene fra Laumiere og smyger meg gjennom buen på metroskiltet.

Legg inn en kommentar