– Poesi bør være vår tids dårlige samvittighet

Foto: Kolon Forlag/ Eva Lene Gilje Østensen

Foto: Kolon Forlag/ Eva Lene Gilje Østensen

Er det her én lang samtale? Det begynner å kjennes som om disse intervjuene henger sammen nå.

Jeg har intervjuet Pedro Carmona-Alvarez tre ganger, et intervju for hver bok siden 2009 da Rust kom. Det føltes som om jeg hadde falt ned i noe stort og rart med den boka. Siden flere fall, flere bøker, og disse forsøkene på snakke med ham for å forsøke å forstå.

Vi sitter inne i en hotellkafé på Holbergsplass, akkurat som for litt over et år siden. Det er en slik kunstig og upersonlig hotellsfære.  Kaféen er stengt. Ingen der. Jeg stjeler en kopp te fra frokostbuffeten, mener å betale for den, men glemmer det. Pedro må bare ut en tur for å kjøpe en kaffe på 7 eleven.

Det føles som om vi var ute et ærend, i cirka ett år, og kom tilbake. Vi gir hverandre en klem og setter oss i et mørkt skinnmøblement.

En nyhetskanal er påslått på tv-en ved siden av. Død, nød og elendighet i kontinuerlig rotasjon mot oss mens vi snakker om Pedro, diktene hans og en av de fineste litterære opplevelsene han har hatt i livet.

Sist gang hadde du nettopp gitt ut “Og været skiftet og det ble sommer også videre” og du var ikke helt sikker på hva du hadde skrevet. Siden mottok du P2-lytternes romanpris for den boka. Hva tenker du om den nå?

– Jeg har fått litt mer avslappa forhold til den og avfunnet meg med en del ting. Jeg blir alltid litt usikker på en ny bok, på om jeg har holdt ut lenge nok og gjort mitt beste. Nå ser jeg bedre hva den er og hva den ikke ble.

Da jeg leste kritikkene ble jeg litt overrasket over hvor harde enkelte av dem var.

– Jeg synes at de hadde rett når det gjaldt noe, men ja det kjentes som om de plutselig hadde fått en veldig hard tone. Når boka er fersk ute i verden er du veldig sårbar. Det er en skjør ting.

Forandret lytterprisen synet ditt på boka?

– Nei, ikke nødvendigvis. Lenge før jeg fikk den følte jeg at boka hadde berørt mange folk. Det er fint når det du har laget finner et rom med gjenklang hos noen du ikke aner hvem er.

Du sa at du skulle skrive ei bok om Marita, jenta i “Og været skiftet…”, og at det kom til å bli det neste fra deg, men her kommer du med “Sanger for kor”, en diktsamling. Hva var det som skjedde?

– Det har vært en av de flotteste opplevelsene i mitt litterære liv. Jeg har skrevet en masse dikt. De fikk så jævlig mye fart. Jeg har skrevet rabiat siden april. Det ble en flow av et eller annet jeg ikke vet hva er. Det stod liksom en haug med dikt og banket på døra. Det er jævlig fint.

Hvordan jobber du når noe sånt skjer? Sitter du oppe og skriver hele natta? Det er jo det som er dikterklisjeen, men jeg klarer aldri å konsentrere meg i mer enn et par timer av gangen når jeg skriver. Hvordan gjør du det?

– I sommer hadde jeg en god del tid. Det å skrive er mye annet enn å skrive også. Det handler om å befinne seg på innsiden av en radius. Det kan gå dager mellom hver gang du skriver. Du blir var for hva slags stoff som diktene er mottakelige for. Jeg kjenner igjen min egen metode. Vet at dette er begynnelsen av en bok. Har jaktet på dyret og nå holder jeg det i halsen. Den boka, den fornemmelsen, ideen går innenfor radiusen, sier Carmona-Alvarez.

Jeg spurte om dette intervjuet, men jeg må ha fortrengt hvor hjelpesløs jeg blir i intervjuer om diktsamlinger. Med romaner har man som regel en mer eller mindre tydelig narrativ å gå etter, noe som er svært nyttig i den narrativen som blir selve intervjuet. Men med en viss type dikt, og dette er slike dikt, havner jeg i fritt fall.

“Sanger for kor” er levende stemmer og døde stemmer, virkelighet og myter, fortid og nåtid, alt i en stor vev, og jeg aner ikke hvor det kommer fra.Det treffer meg, som dikt ofte gjør, som noe som er mitt, en slags verden jeg har, jeg vet ikke en gang om jeg vil inn dit, poeten står foran og rasler med nøklene. Jeg kan låse opp og gå inn, men han har sin egen verden som diktene kommer ifra, og alle andre som leser dem har kanskje sine verdener, som vi ikke skjønner eller kan snakke om, men vi kan være der inne og se oss rundt omkring. Dette er min tilnærming til en hel del poesi. Jeg famler meg frem. Det er det som er opplevelsen, famlingen. Jeg liker den. Men det er noe annet når du står overfor poeten. Det er ikke sikkert at det holder å famle da. Jeg kan ha misforstått alt han vil si. Det kan skjære seg. Han kan bli fornærma.

– Jeg vet ikke om jeg helt vet hva jeg har skrevet selv. Det er vanskelig å forklare fordi jeg vil at det skal være noe mystikk igjen i stoffet. Jeg har tenkt at disse diktene skal representere en slags fullstendig frihet til å gjøre hva jeg vil. Jeg følte at jeg kanskje forsøkte å være litt for presis i den forrige romanen min. Dette handlet mer om å stole på min egen intuisjon, sier Pedro.

Hva snakker du om når du sier at du ikke vil være presis? Du er den første kunstneren jeg respekterer som jeg hører si det.
– Jeg er veldig interessert i å skrive klare setninger, men jeg liker å ikke forstå alt jeg leser. Jeg er interessert i andre ting enn presisjon. En brønn av uvisshet. Alt som ligger imellom et ja og et nei. Jeg synes at verden er så opptatt av at alt skal være sånn og sånn. Jeg vil ha en frihet fra det. Sannhetssøkning er gøy. Det fine er å utforske. I “Sanger for kor” veit du ikke om disse folka er levende eller døde. Jeg har bare villet viske ut alle de overgangene. Ser man på en kunstner som Passolini så har han skikkelser som ikke er noen steder, som svever mellom liv og død, usynlige folk, ikke-mennesker og historier, som hvis du ser rett på dem blir du til stein. Jeg har vokst opp med en sånn type ting i blikket. Poesien bør være vår tids dårlige samvittighet. Det er det jeg tenker at denne boka er.

I “Sanger for kor” blir jenter voldtatt, de får brystene og hodet skåret av og blir etterlatt i ørkenen døde og ubegravd. Pedro skriver om det som skjer i gamle myter, men, som vi ikke liker å tenke på at skjer langt oftere i virkeligheten:

“Slangen slikker søsteren i øret

tre uker med jord i  munnen

søsterens navn er hode og avskåret hode,

underliv og grøft og jord

søsterens navn er hvem

hvem krenker gudene ved å la lik ligge ubegravd”

– Jeg håper at jeg har skrevet en solidarisk bok. Jeg har skjønt at jeg skriver enormt mye om misogyni. Voldshandlingene som utøves mot kvinner. Jeg henter inspirasjon fra mytene om Medea, Medusa, La Llorona, Ulven, Karelen og Tjæremannen. Jeg forsøker å forstå hvordan disse kvinnene har forvaltet sin sorg, sin hevn, sitt raseri. Hvordan forklarer folk sin egen sorg? Kanskje er det det samme som jeg alltid driver med. Kanskje er dette en forgreining av det.

Medusa-myten er et eksempel på hvordan det misogyne, forrakten og hatet til kvinner, lever i beste velgående i verden i dag. Medusa er et voldtekstoffer. Hun blir voldtatt av Poseidon på Athenes alter. Det er reint konkret. Den voldtatte jenta blir gjort om til det verste monsteret verden har sett, støtt ut i den største ensomhet. Du kan aldri se på noen resten av ditt liv, alle som ser på deg blir så skrekkslagne at de blir forsteina. Den figuren som Medusa er, du kan ikke se rett på et sånt type overgrep. Når Persevs halshugger henne blir hun satt fri. Det mektigste våpenet i verden blir dette hodet. Medusas blod blir fødselen til alle slangene i ørkenen i Libya. Jeg vet ikke hvordan disse tingene har blitt i denne boka, men slangene finnes for meg i alle disse diktene.

Hvordan er det nå man har skrevet en mengde bøker og skal skrive noe nytt. Hvor finner man de nye stemmene og folka? Bygger man seg opp en slags verden som forfatter, et arsenal som hele tiden blir større der man kan ta ting fra?

Ja, jeg håper det. Jeg tror … jeg finner ut at de tingene jeg var interessert i da jeg var 22 er jeg fortsatt interessert i. Da jeg var yngre ville jeg bryte opp det jeg kunne. Jeg ville være smart og ukonvensjonell. Fuck det. Jeg må bare gjøre det jeg har talent for og som jeg liker å gjøre.

Pedro Carmona-Alvarez er aktuell med diktsamlingen “Sanger for kor” og plata “Homegrown” under musikknavnet Moonpedro (finnes på plate og Spotify). Til våren kommer gjendiktningen hans av diktsamlingen til Yahya Hassan.

Les de andre intervjuene med ham her:

2009: Litt sånn som Dylan

2012: Og så videre

Legg inn en kommentar