To år. To mennesker.

 

-Fremtiden er mørk, og det er det beste en fremtid kan være, tror jeg. (Virginia Woolf)

Hver nyttårsaften er jeg alltid  litt redd. På tolvslaget pleier jeg å stå på en bakketopp i frossent gress med et stjerneskudd i hånden og frostrøyk ut av munnen, litt måpende. Det har hendt at jeg har tent en hvit cigarillo som en litt opprørsk protest (jeg har en lav terskel for opprør, jeg røyker ikke). Fordi jeg vet at jeg ikke vet hva som kommer til å skje, at det neste året kan jeg ikke forestille. Virginia Woolf skriver at fremtiden er mørk. Vi kan ikke se, og hvis vi slutter å prøve kan vi bruke kreativiteten vår bedre.

Jeg har lært at ting skjer fortere enn jeg regner med. For eksempel et menneske. Livet er skjørt. På et knips kan vi forsvinne. Vi tar også veldig kort tid å skape. En del av tiden man lager et menneske er man ikke en gang klar over hva man holder på med. Man bare suser rundt i julestria hele tida så kvalm og alltid så tørst og tørr på leppene. Jeg hadde så vondt i magen, jeg tenkte at jeg hadde fått laktoseintoleranse. Man drikker gløgg og styrter hodet ned i kreppduken mellom granbaren og stearinlysoppsatsene. Man kjøper idiotisk trange kjoler til julebordet, der man spiser akevitt-gele og dagen etterpå får man tidenes raserianfall mot dama på postkontoret. Det var meg for to år siden. Den nyttårsaftenen var den mest måpende i mitt livs historie. Jeg stod der blant kyssende kjærestepar og vennegjenger som delte champagne, og jeg kjente meg på samme tid mer og mindre alene enn noensinne.

Jeg er alenemamma til ei jente på 14 måneder. Vi bor sammen i min ettromsleilighet på Adamstuen. Vi har to senger og to bokhyller, to viljer som vi driver så langt vi fysisk kan makte. Vi har soloppgangen rett inn vinduet. Vi lever av NAV, kosing og Coop-kuponger. Jeg har ikke jobb fordi jeg var ikke fast ansatt da jeg ble gravid. Jeg rakk bare ikke å planlegge bedre.

Denne alenemamma-Kristine holder på å lære hvordan hun kan strekke seg for å lage et godt liv for disse to menneskene. Hun har tro på det, at en person kan transformere seg til den hun trenger å være. I fjor på denne tida trilla jeg ei barnevogn rundt i høsten og regnet med Joan Didions biografi i understellet. Jeg leste to sider om dagen mens boka stadig blei mer forvridd og skjoldete. Jeg gjorde det av en slags trass, for ikke å gi opp på gamle Kristine og de tingene hun brydde seg mest om tidligere. Jeg fikk ikke lest ut boka, men nå vet jeg mer om hvor jeg skal finne tid til å lese. Jeg finner ikke hun derre Kristine. Hun er borte. Det er det vanskeligste. Jeg må formulere på nytt. Denne Kristine.

Les mer om Woolfs fremtidsanskuelser i Rebecca Solnits essay hos The New Yorker.

 

 

Legg inn en kommentar