The Paris review review

Hei, lenge siden sist.

Jeg har ingen annen unnskyldning enn 1. jobbing 2. annen skriving 3. omgangssyken 4. X antall våkenetter jeg har brukt til å tenke på Maria Amelie.

Jeg leste ut «The Paris Review» en av disse våkenettene.

Når jeg leser leser jeg stort sett alt som om det var romaner. Det gjelder diktsamlinger, korttekstsamlinger, magasiner og aviser (!). Jeg begynner på begynnelsen og leser meg gjennom til slutten eller til jeg ikke orker mer. Å velge hva jeg skal lese er noe av det vanskeligste for meg. Jeg vil stort sett lese alt. Jeg vil ikke en gang velge det jeg liker best, fordi da finner jeg ikke de tingene jeg ikke visste at jeg ville like. Jeg får vondt inne i meg av å skumlese.

Nå har jeg lest «The Paris Review» slik jeg gjerne leser, fra perm til perm.

Det har vært som å få en kunstsamling i posten. «The Paris Review» er en vitaminsprøyte av kreative impulser. Uttrykksformene er veldig forskjellige: tegninger, malerier, dikt, noveller, forfattere som forteller om hvor vanskelig det er å skrive og billedkunstnere som forteller om hvor artig det er å male.

Alt er ikke min smak, faktisk så er det slik at det meste treffer meg ikke helt i hjertet, men det gjør meg likevel nysgjerrig og åpner horisontene mine.

Forfatterintevjuene er deres varemerke. I denne utgaven var det to forfatterintervjuer. Det ene med Jonathan Franzen og det andre med Louise Erdrich.

Etter å ha hørt meg gjennom en tredjedel av «Freedom» på lydbok, og lest intervjuet er konklusjonen min at Jonathan Franzen ikke er helt min type. Å komme til den konklusjonen var en lettelse. Han er for sarkastisk og kynisk for meg. Jeg synes at han har en foraktfull ironisk distanse til karakterene sine, som gjør meg frustrert fordi jeg ønsker å bli glad i dem, til tross for alle feilene og de usympatiske trekkene Franzen gir dem. Å lese intervjuet med ham i «The Paris Review» fikk meg til å slutte å krangle med Jonatan Franzen. Man trenger ikke å like all litteratur. Man trenger ikke en gang å like all god litteratur.

 Louise Erdrich

Den andre forfatteren, Louise Erdrich hadde jeg ikke hørt om. Hun er amerikansk med røtter i indianerkulturen. Jeg ble virkelig glad i henne bare av å lese intervjuet. Dette gjør «The Paris Review» verdifullt for meg, at jeg kan oppdage nye forfattere og få favoritter jeg ikke visste at eksisterte. Jeg opplever at når noen kan si noe som ressonnerer hos meg så kan de gjerne også skrive det (om de er forfattere). Spesielt er det fint å oppdage kvinnelige forfattere, siden så mange glemmes så lett. Nå har en bibliotekar fra Deichmanske hentet Erdrichs debutbok «Love Medicine» opp fra kjelleren til meg.

Jeg oppfatter «The Paris Review» som et tradisjonsrikt magasin med vide horisonter. Det er ikke snobbete fordi de har ingenting å bevise. Alt den vil vise er kunstformer, kunstnere og gleden ved å skape.

I tillegg er det vakkert. Det er vakkert å bla i. Det er slik at jeg blir glad av å få det i posten, og bare av å holde det.

Det er heller ikke vanskelig tilgjengelig. Jeg vet ikke hvordan de klarer det, men «The Paris Review» er lett tilgjengelig uten at man får følelsen av at noen har jobbet for å gjøre det slik eller at noe er tapt i prosessen.

«The Paris Review» er herved anbefalt.

Louise Erdrich hadde det beste skriverådet jeg har fått på lenge. Her kommer det:

«At last, I had this epiphany. I wanted to write prose, and I understood that my real problem with writing was not that I couldn´t do it mentally. I couldn´t do it physically. I could not sit still. Literally, could not sit still. So I had to solve that. I used some long scarves to tie myself into my chair. I tied myself in with a pack of cigarettes on one side and coffee on the other, and when I instinctively bolted upright after a few minutes, I´d say, Oh, shit. I´m tied down. I´ve got to keep writing.»

Legg inn en kommentar