«The essence of editing is admiration»

Foto: Flickr/ Creative Commons/Nick Dimmock/ http://www.flickr.com/photos/nickdimmock/37375976/sizes/z/in/photostream/
Et høydepunkt under kveldene hos Shakespeare and Company i sommer var et besøk av redaktøren i The New York Review of Books Robert Silvers. 
Ikke fordi jeg er en stor leser av The New York Review of Books, selv om jeg har alle gode intensjoner om å bli det. 
Det er heller ikke fordi han er en av verdens mest respekterte redaktører for bokkritikk. Eller kanskje var det nettopp derfor. Fordi han er respektert og ved å høre på ham en liten time viste han oss hvorfor. Det handler ikke om prestisjen eller hvor mange bøker han har lest (kanskje litt), men hvordan han snakket til oss, som en person som er genuint interessert i litteratur, i mennesker og i verden. 
Pianisten og forfatteren Charles Rosen har sagt følgende om ham:
«Bob [has not] sunk his personality into his profession; rather… he has found a means of transforming his profession into a fundamental way of being human. Extracting reviews from writers is not, in his case, a métier, or even a way of life, but a genuine form of self-expression, and he exercises it with dignity, tact and what sometimes feels like excessive sympathy. He has made writers feel that producing articles for him is not a business transaction or even process of communication, but simply a reciprocal act of friendship.»
Det var ikke en overskyggende tung og skummel autoritet som besøkte Shakespeare and Company i juni. Det var en sympatisk, klok og åpen eldre mann.
Silvers snakket om da han var utstasjonert i Paris under annen verdenskrig, om etableringen av The New York Review Of Books og om hvordan det var å komme inn på Shakespeare and Company med det som ble ansett som et dødsdømt prosjekt, første utgave av The New York Review of Books, og spørre om de var interessert i å legge det ut for salg. (Avisen ble tatt vel i mot og plassert foran disken).
The New York Review of Books ble grunnlagt i 1963 med Silvers som redaktør som en reaksjon på en artikkel forfatteren Elizabeth Hardwick skrev i Harpers Magazine. Hun beskrev en miserabel tilstand for bokanmelderi i USA, og det viste seg at mange var enige med henne.
Etter det siste årets debatter om bokanmeldere og bokbloggere i Norge var det lett å se paralleller til hva vi kanskje også trenger her hjemme.
Ideen bak The New York Review of Books var å få forfattere som vanligvis ikke skriver journalistisk til å skrive artikler og anmeldelser. Redaksjonen inviterte folk de selv beundret. Som regel takket de ja fordi de var enige i Hardwicks artikkel og så behovet for en avis som The New York Review of Books.
Siden har de ikke bare blitt en institusjon innen litteratur, men også en viktig politisk stemme.
På slutten av intervjuet fikk Silvers spørsmål om som var kjernen i det han holdt på med. Han forklarte redaktørrollen på følgende måte:
“ The key is admiration – being a fan. I believe in a rather simple way that the esscence of editing is admiration. You want to know what they think. I think that is the deep impulse of editing.”
Det sier en hel del om hvorfor Robert B. Silvers etter snart 50 år i samme stilling er i stand til å gjøre det han gjør.

Etter samtalen kjøpte jeg også boka “The company they kept”, som han har redigert. Det er en tekstsamling der forfattere skriver om sine vennskap med andre forfattere. Du får den her.

1 Comments

Legg inn en kommentar