Kommafeil flytter

Foto: Flickr/ Lassec http://www.flickr.com/photos/lassec/4309161412/

Foto: Lassec CC BY-SA

Nå har jeg kjøpt et ordentlig domene og gitt meg hen til WordPress.

Jeg vet ikke helt når nettsida kommer hundre prosent i orden og beklager det midlertidige rotet.

Jeg lever i rommet mens det skapes.

Den nye adressa er kommafeil.com 

Lett å huske.

Endringer er irriterende i begynnelsen, men Kommafeil skal bli bedre.

Jeg lover.

Alle som abonnerer via RSS er automatisk flytta over til ny adresse.

Det er den godeste Andreas som står får flyttinga av de tyngste møblene.

Tusen takk!

Mr Shakespeare and Company er død

shake

“And there by the Seine was the bookshop… an Utrillo house, not too steady on its foundations, small windows, wrinkled shutters. And there was George Whitman, undernourished, bearded, a saint among his books, lending them, housing penniless friends upstairs, not eager to sell, in the back of the store, in a small overcrowded room, with a desk, a small stove. All those who come for books remain to talk, while George tries to write letters, to open his mail, order books. A tiny, unbelievable staircase, circular, leads to his bedroom, or the communal bedroom, where he expected Henry Miller and other visitors to stay.” Tekst fra Anais Nins dagbøker.

Foto: Kristine Kleppo
George Whitman, eieren av Kommafeils favorittbokhandel i hele verden ble 98 år gammel på mandag. To dager senere døde han.
Jeg har aldri møtt George, men jeg vet at han lå i sengen i etasjen over meg og leste da jeg pugget fransk grammatikk i leserommet på Shakespeare and Company i sommer. Whitman leste minst to bøker i uken helt til det siste. Det var der over bokhandelen ved Seinen han lå da han døde denne uken.

Shakespeare and Company drives videre av hans datter Sylvia.

Les mer om George, Sylvia og Shakespeare and Company her.

Alexander Nazaryan har skrevet denne fine teksten til minne om George Whitman.

Les denne

Apropos savn etter grundige litteraturkritikk på bokblogger.
Forfatter og blogger Thomas J.R. Marthinsen har skrevet en svært god og grundig anmeldelse av Knausgårsds siste bok. Er det i det hele tatt en roman? spør han. 

««Min kamp. Sjette bok» er ingen god roman. Nei, som roman betraktet er den i egentligste forstand temmelig dårlig, det vil si: den fungerer strengt tatt ikke som roman. Som poetikk er den glitrende. Som en art litterær dagbok er den vedkommende, gripende, skjønn. Men er det skjønnlitteratur? Er det ikke egentlig et sammensurium av … noe annet?..»

Redaktør i Vagant Audun Lindholm kommenterer blogger/kritikk-debatten

vagant_farge
Redaksjonen i Vagant, med ansvarlig redaktør Audun Lindholm i spissen (Foto: Cappelen Damm)

Ansvarlig redaktør i Vagant Audun Lindholm har skrevet et innlegg i kommentarfeltet for den opprinnelige kommentaren jeg skrev om Vagants kritikk av bokblogger.

Her er noen utdrag:

«…det bekymringsverdige ved en del bokblogger er ikke amatørismen (amatør kommer fra lat. amare, «å elske» – hvem kan være mot dét?), men konsumfokuset. Det publiseringsverktøyet en blogg er, står som en daglig oppfordring til kritisk selvstendighet; det må være lov å spørre hvor godt disse mulighetene blir utnyttet.»

Han skriver videre:

»
Flere sier både i denne diskusjonstråden og på bloggen Aroundbooks at Ellefsen etterlyser en mer akademisk bloggkultur. Hvor gjør han det? I Vagants spalter forsøker vi å snarere unngå å dele opp lesere i «akademikere» og andre grupper. Denne typen målgruppetenkning er så vidt jeg kan skjønne grunnleggende udemokratisk: Den er markedets versjon av leveregelen «skomaker, bli ved din lest». Når Ellefsen snakker om «faglighet», er det nok snarere med henvisning til litteraturkritikkens tradisjoner. Denne har i Norge som regel vært ubundet av akademiske institusjoner. (Av Vagants p.t. seks redaksjonsmedlemmer, har kun tre universitetsgrader.)»

Det lot seg vanskelig gjøre å stykke opp denne. Les heller hele her.

Diskusjonen kan lett følges videre ved å gå inn via «Topp fem»-linken i kolonnen til høyre på bloggen.

Vagant-debatten gjør litteraturbloggere selvransakende

Bernhard Ellefsens kritikk av norske bokblogger i Vagant har ført til en god del selvransakelse hos norske litteraturbloggere. Kanskje handler det også like mye om en vilje til å vise at man har noe å komme med?


Aroundbooks skriver:
«…Men Ellefsens utsagn har også satt i gang noen tanker, som faller sammen med tanker jeg har gjort meg angående egen blogging. Det har nemlig plaget meg, og sannsynligvis vært en vesentlig årsak til pausene jeg har hatt, at jeg i perioder har syntes at jeg har blogget for dårlig. Det går særlig på at jeg ikke synes jeg har vært grundig nok i behandlingen av de bøkene jeg skriver om, og ikke skrevet godt nok. «
Les hele her.

Elisabeth i Bokstavelig talt har endret grafisk uttrykk. Hun varsler flere endringer fremover og skriver:
«…Og det er her jeg kommer til konklusjonen om at min egen blogg ikke holder mål.
Ikke fordi jeg ikke skriver tekster som lever opp til Ellefsens akademiske ideal, den type tekster har jeg hverken lyst, kvalifikasjoner eller ambisjoner om å skrive. Nei, bloggen min holder ikke mål fordi jeg ikke lever opp til
mitt eget ideal om hvordan jeg vil skrive, og dermed ikke er tro mot min egen idé, hvor vag den enn var da jeg begynte å blogge i juni 2009.»

Elisabeth utfordrer også Ellefsen til å skrive sin egen drømmeblogg:
«Ingen kan rettmessig stå på utsiden å kritisere andre for ikke å leve etter ens egen idé om hvordan, i dette tilfellet, en blogg bør skrives. Har man ideen, er man selv ansvarlig for å leve den ut eller å la være, og man bærer dermed like mye ansvar som alle andre for eventuelle mangler man måtte finne i mangfoldet.»
Les hele her.

Bernhard Ellefsen har en blogg allerede.
Kommafeil støtter utfordringen.