Inger Christensens «Det» og dette som nettopp skjedde

copy-of-facebook-app-untitled-design

(Foto: Modernista og https://www.donaldjtrump.com/)

Jeg er våken. Sovna sammen med ettåringen. Hun snur seg. Jeg legger plysj-tigeren i armene hennes og sutten i munnen. Jeg mista kvelden og nå har jeg fått natta isteden. Jeg bruker den til å lese “Det” av Inger Christensen. Denne natta er ikke ensom. Det er valg i USA. Verden er full av døgnere. Det er lys i stuevinduene. Forskjellen på meg og dem er at jeg har en slukket TV.

Hun er våken. Jeg setter meg døgnvill opp i senga og slår på lampa. Hun sier “Lys” og peker. Hun har akkurat lært dette ordet. Jeg bøyer meg over telefonen og begynner å skjelve. Jeg ringer til mamma. Hun sier: Du må ikke bekymre deg for dette. Vil ikke slå på tvn. Orker ikke å se på det selvtilfredse ansiktet. Gjør det likevel, men mest ser jeg en pen gutt som står foran og ser redd ut i jubelen og lyset.

Hele dagen er rasende tåke. Jeg fortsetter å lese “Det”. Ser Hillarys tale. Dette er en fordømt tragedie. Kan de ikke bare skru døgnet tilbake? Har noen en plysj-tiger til armene mine? Jeg har ei bok som rommer alt. Rommer den dette? Jeg begynner å maile.

Kjære Endre, [Red anm: Forfatter Endre Ruset har oversatt Inger Christensens “Det”]

Jeg har sittet oppe en del de siste nettene og lest i din gjendiktning av Inger Christensens «Det» (Veldig fin!). Og så har jeg lurt på om den kan hjelpe meg å forstå mer om hva som skjer i forbindelse med Trumps maktovertakelse. For verden må jo gå videre, men har amerikanske velgere valgt veien for oss, og må vi derfor inn i et stort mørke? Hva kan Inger Christensens «Det» si oss om verdens og livets gang i lys av Trumps maktovertakelse? Litt svevende, jeg vet, men jeg tenkte at hun kanskje kan gi oss litt perspektiv på tingene.

Hilsen Kristine

***

Kjære Susanne, [Red anm: Litteraturkritiker Susanne Christensen]

De siste nettene har jeg lest i den norske oversettelsen av Inger Christensens «Det». Så jeg tenkte å spørre deg som jeg tror har et forhold til boken (Jeg har ikke noen andre holdepunkter enn at du er dansk skal jeg innrømme) om den kanskje kan hjelpe oss å forstå hvordan verden går videre og hvordan vi skal gå videre etter Trumps maktovertakelse, for jeg har følelsen av at vi nettopp gikk inn i et stort mørkt rom, og slik kan vi ikke ha det i fire år, kan vi vel?

Hilsen Kristine

***

La meg være naiv, for jeg orker ikke alternativet. Susanne anbefaler den danske sangerinnen Pia Raugs folkinspirerte musikalske tolkning av “Det” fra 1981.
– Føles skønt at synge denne sang høyt, skriver Susanne og sender meg en  Spotify-lenke til låten “En Ørken”. Hun vet ikke om hun har tid til å skrive mer. Kritikere må jobbe hardt for å tjene til mat og husleie. Det er ikke mulig for meg å synge dansk høyt. Jeg skrur volumet opp på stereoanlegget og hele denne formiddagen spiller jeg platen hennes igjen og igjen. Det blir en sånn trivelig stemning. Jeg føler meg med ett som en driftig og samfunnsbevisst mor fra 70-tallet. Den søndagen kler jeg datteren min i en grønn hjemmesydd snekkerbukse med gule blomster på som jeg kjøpte på loppemarked på Marienlyst skole. Pias Raug sin stemme og melodi gir tekstene en optimistisk klang som jeg ikke hørte da jeg leste dem. Facebook har vært et samlingspunkt for reaksjonene våre de siste dagenene. Jeg tenker at nå våkner vi og samles politisk på en ny måte. Vi er flasket opp på post-Holocaust kultur. Vi er fulle av kjærlighet for den verden vi lever i og hverandre. Ikke faen om dette skal skje. Vi er Inger Christensens “Elskende”:

“Slik er de elskende ute av balanse
for å holde balansen i verden

Slik er de elskende redde
fordi presidenten er glad

Slik går de elskende inn i det umulige
fordi presidenten går inn for det mulige“

Verden skal ikke bli så mørk. Vi er ikke på 1930-tallet. Kanskje vi er mer på slutten av 60-tallet. Da skrev Inger Christensen “Det”. Da revnet verden og protesterte.

Jeg får en lang mail med sitater fra Endre. De er i en langt mer pessimistisk tone enn den jeg har ressonert meg frem til.

– I HANDLINGEN transitiviteter er det flere dikt som tar for seg den politiske virkeligheten sent på sekstitallet, men jeg synes neste det er mer aktuelt der hun kombinerer aktuelle hendelser med språkrefleksjoner som i Scenen konneksiteter 3 og 7. Med tanke på Trump og verdens elendighet for tiden…, skriver han.

Jeg gjengir her to av diktene. Det første er fra HANDLINGEN transiviteter:

2

Deres omgang med soler og andre tilfeldige stjerner
har lært dem å regne med massenes grå inerti
De bygger en kirke av avfall fra utbrente hjerner
og satser på all slags statisk bestemt strategi

Det er snakk om redde og blekfeite små kardinaler
som tror de kan komme og påstå at sola er sort
Det verste er kun at jo lenger de galer
jo lengre blir massenes sol drevet bort

Det er snakk om feige og superbevisste sjakaler
som påstår at alt er rettferdig naturlig og godt
De sluker det kjøttet de andre besværlig betaler
fordi disse andre har slukt deres meninger rått

Det er snakk om engler som likner blaserte kondorer
De møter enhver med et uhyre elskelig smil
De finnes i verdens korrupte kontorkorridorer
Men massen skal lære den idiosynkratiske stil!

*

SCENEN konneksiteter

… l’horreur liée à la vie
comme un arbre à la lumière
Georges Bataille

3

På bakgrunn av de umulige forholdene
som hersker mellom intet og alt
eller bare mellom intet og noe
ja bare mellom intet og ordet intet
og på grunn av språkets fullkomne taushet
om alt det som ikke foregår
enten i verden eller ikke i verden
bør denne posisjonen forlates.
Den forlates og etterlater
enten et språk som er en følge av verden
eller en verden som er en følge av språket
enten en himmel hage og fjell
eller malte himler hager og fjell
enten fugler som våkner/mord som finner sted
eller stein som flyr opp over fjellene
det er jo håpløst
det er jo umulig
På bakgrunn av disse umulige forholdene
som hersker mellom enten og eller
eller bare mellom enten og både
ja bare mellom enten og ordet enten
og på grunn av språkets fullkomne taushet
om alt det som ikke foregår
enten i enten eller ikke i enten
bør denne posisjonen inntas
Da er vi like langt!
Dette er en kritikk av fiksjonen
fordi det er en kritikk av lengselen etter verden

Jeg synes den boka blir mer og mer skremmende aktuell for hver dag som går nå….., skriver Endre Ruset.
– Hva mener du med det?
– Jeg satt oppe og så på valget og ble skikkelig deppa av hele greia. Og da du kontakta meg satte jeg meg ned og leste LOGOS på nytt. Og da ble det enda mer aktuelt for meg, Handlingen transitiviteter alle åtte diktene. De er jo ganske triste og tar for seg kriser og katastrofer og diktatur i den samtida som Christensen skrev ut fra. Men jeg kjenner igjen situasjonene og maktmenneskene. f.eks fra diktet jeg sendte deg. Det handler jo om maktmennesker som manipulerer befolkningen for egen vinnings skyld, skriver Ruset.
Takk for fint svar! Det er interessant fordi samlingen er så omfattende at vi kan finne igjen våre perspektiver selv om de er veldig forskjellige. Jeg lette etter håp og fant den delen på slutten og de elskende veldig håpefull, som om vi alle må bli dem nå og det som har skjedd har vekt en vilje i oss til å sloss for det vi elsker og tror på, der vi før var mer likegyldige og villige til å la verden hvile i storpolitikkens hender. Også tenker jeg også på at samlingen var skrevet i 1968, en skremmende tid, også og kanskje spesielt i USA der Martin Luther King og Bobby Kennedy, som jo ble sett på som politiske redningsmenn, ble skutt samme år. Det var voldsomme demonstrasjoner og raseopptøyer. I Paris der Inger Christensen satt og skrev det var opprørene så store at president de Gaulle måtte love nytt valg (som han riktignok vant.) Likevel er ikke samlingen datert (noe etterordet også presiserer). Den verdenen Christensen beskriver, i stor grad består den og de tingene som var verdt å leve for da er fortsatt de vi lever for nå. Så jeg tenker at diktsamlingen er et slags vitne om det at skremmende endringer kan skje, men det viktigste her i verden er større enn Trump og vil sannsynligvis også overleve hans maktovertakelse. Folk snakker om at vi er tilbake på 30-tallet, men på 1930-tallet hadde ikke folk bevisstheten til å engasjere seg på samme måte mot det som skulle skje, så kanskje vi er mer tilbake i 68? I Tyskland oppstod studentopprøret fordi ungdommene følte seg kringsatt av gamle nazister som i stor grad hadde klart å få tilbake maktposisjoner i samfunnet. Kanskje verden har sovet i timen de siste årene. Kanskje vi er mer våkne nå. Og vi trenger en diktsamling som «Det», som er så utrolig våkent. Jeg synes at det er som et digert øye.

***

Jeg leser diktsamlingen igjen. Da oppdager jeg at selvfølgelig har Endre Ruset rett. “Det” handler mye om språket og hva språket kan brukes til. Det er også på mange måter kjernen i resultatet av dette presidentvalget. Trump lager en forestilling av virkeligheten gjennom språket. Han kan nesten lage en hvilkensomhelst virkelighet så lenge velgerne vil høre og føler at de forstår hva han forteller dem. USAs demokrati har akkurat spist seg selv. Det var ytringsfriheten, det var språket som lot det skje, fremfor alt. I 1968 skriver Inger Christensen:

SCENEN

2

Det er underlig anlagte skygger anlagt av ord,
som inne fra mørket ser lyset som mørke,
som binder språklige kilder til språklige mord
og øser av språkets underforståtte tørke.

Det er ord som ustanselig føder et dødt paradoks
for å dø i ustanselig ufødte syner
som stjerner som ender som utbrent koks
eller lynet som rammes hver gang det lyner.

Det er skygger som oppstår langs ordenes logiske mur
biologiske former som brer seg ved å forvitre
og røper et vanvidd bak språkets struktur:
hager jevnet med jorda bak voksende gitre.

Det er underlig: ordene skjuler en agitasjon,
en tillit til nettopp det stedet der de snubler,
et skred i det indre, en taus mutasjon,
et såret miljø der lidelsen plutselig jubler.

Intervju: Litteraturkritiker Susanne Christensen

susanne

“When you grow up your heart dies”, siterer Susanne.

Det som føles sant kan komme fra hvor som helst, ikke bare fra bøker, men også fra ei venneløs jente i en highschoolfilm fra 80-tallet.

-Hva het hun jenta med pannelugg og svarte klær i Breakfast Club igjen?
-Allison, svarer Susanne.

Når vi blir voksne så dør hjertene våre. Nå er vi vel voksne, både jeg og kritiker Susanne Christensen.

– Jeg tror at man kan motarbeide det ved å skrive og observere, sier hun.

Det er november. Jeg gikk til jobb i mørket om morgenen og etter åtte timers arbeid gikk jeg tilbake ut i mørket om ettermiddagen. Man går hjem, spiser og forsøker å roe hjernen ned så den kan få sove, for å klare å stå opp igjen og gjenta de samme tingene.

Jeg tråkker nedover Grunerløkka i høstløv oppløst til gjørme, passerer en bro og en kirke og stiller meg i lyskrysset. Over fotgjengerfeltet inne på Café Sara i Torggata i Oslo møter jeg litteraturkritiker Susanne Christensen.

Jeg oppfatter henne som en kritiker i ordets rette forstand, med et fininnstilt kritisk sinn. Derfor er jeg også litt redd.

– Jeg fikk høre at det ikke gikk an å være kritiker i lengre perioder. Det har jeg forsøkt å få til, sier Susanne.

Jeg forestiller meg at hun skriver med neonfargede sprittusjer, billige bic-penner, alt som kan sprettes ut på lommekniver, utrevne sider av pønkmanifester, feministteorier, poplåter,  molotov-cocktails, avantgardistiske strikkepinner.

Jeg er ofte uenig med henne, men det er alltid interessant å være det. På sitt beste ligger det en risiko i Susannes tekster som gjør at å lese dem kan føles som å hoppe fra en klippe. Når jeg åpner avisa kommer det samme rushet man får før man satser og lar seg selv falle.

– Det er ikke lett for meg å leve av det jeg gjør. Det er aldri lett. Tekstene flyter ikke ut av meg, sier Susanne.

Hun snakker på dansk, fordi selv om hun skriver for norske Klassekampen og Vagant i hovedssak, kommer hun fra Danmark.

Hun bor i Berlin og kaller det for et økonomisk eksil. Nå har Vagant-redaksjonen kommet etter. Å bestemme seg for å være litteraturkritiker i Norge i dag, uansett kvaliteten på hva en gjør, er å innfinne seg med å leve i en kontinuerlig økonomisk krise. Det kreves minst like mye stahet som litterære analytiske evner for å bli værende.

Du begynte med å gå på forfatterskoler. Var det å bli forfatter en tanke som du forlot etterhvert?

– Ja jeg gjorde det. Jeg søkte meg flere ganger inn på den danske forfatterskolen. En gang ble jeg invitert til intervju. Der møtte jeg et panel av skolens representanter. Det gikk dårlig. Jeg kom ikke inn og fikk en følelse av at det ikke var fordi de ikke likte tekstene mine, men fordi de ikke likte møtet med meg. Jeg forsto ikke hva de ville ha.

Etter avvisningen i Danmark reiste Susanne Christensen til Norge for å gå på Skrivekunstakademiet i Bergen.

– Det var en veldig intens periode. Vi var mellom 10 og 15 mennesker som satt rundt et bord og diskuterte. Vi ble en gruppe som var tunet inn i hverandre og fikk en avansert følsom måte å kritisere hverandres tekster på. Den meditative stemningen som oppstod er noe av det fineste jeg har opplevd, sier Susanne.

– Jeg ble opptatt av lesning, kritikk og respons. Vi har et bilde av at den unike forfatteren som skriver i vei er et geni. Jeg hadde lyst til å sette fokus på apparatet som ligger rundt. Å være redaktør blir sett som en sekundær måte å jobbe med tekst på, men ser man på en genierklært diktsamling som T.S. Eliots “The Wasteland” så er den endelige versjonen voldsomt redigert av Ezra Pound.

Senere fortsatte hun på skrivelinja i Bø, ei bygd bestående av bønder, rånere, et stor undanningsintitusjon og en liten klasse forfatterspirer.  Her møtte hun og Audun Lindholm (nå redaktør i Vagant) hverandre.

– Det var et gledelig møte og et aktivistisk utgangspunkt for oss begge. Inspirert av dekonstruksjon kritiserte vi kunstnerrollen og kunstnergeniet. På den tiden eksisterte det en slags kult rundt det å debutere. Vi ville fokusere på litteratur, men ikke nødvendigvis på å debutere skjønnlitterært.

I Bø møtte hun også film- og litteraturakademiker Eivind Røssak, som inspirerte henne til kritisk akademisk tekning.

– Jeg leste Judith Butler og Simone de Beauvoir. Intellektuell teori blir som å kjøpe nye brikker til et puslespill. Verden ser annerledes ut. Jeg ble opptatt av å skrive essays og kritikk. Det jeg skrev endret seg og ble noe annet. Der ble jeg værende. Jeg føler ikke at jeg har kjøpt forfatterdrømmen, men likevel har jeg funnet en genre å jobbe innenfor, som selv om den oppfattes som sekundær i forhold til litteraturen tilfredsstiller meg kreativt.  Å skrive er en måte å få seg selv til å føle seg i live på, sier Christensen.

Det aktivistiske utgangspunktet er sentralt i Christensens kritikergjerning. I 2011 ble hun kåret til “Årets kritiker” av Kritikerlaget, men hun er var mot å bli komfortabel i en slik rolle.

– Nei, det ville være døden på en måte. Jeg må være intellektuelt interessert, snakke meg selv imot. Det var deilig å få en slik anerkjennelse, men jeg vil ikke finne èn idè om litteratur å ta patent på. Jeg vil holde på bevegeligheten, sier hun.

Du beskriver deg selv nesten som et slags kollektivt produkt.

– Jeg liker at du sier det. Jeg føler fortsatt at jeg jobber kollektivt. Jeg blir litt lei når jeg leverer en tekst og den bli behandlet som et objekt. En redaktør skal samarbeide om en tekst. En god redaktør skal være et drivhus. Det er også en grunnleggende kollektiv tankegang. Teksten er ikke et objekt som blir kjøpt, men en prosess.

Du blir ofte omtalt som en litterær kritiker. Tenker du på det du skriver som litterært?

– Jeg har det språket jeg har, med noen eksentriske vaner. Jeg kan ikke ha en oppskrift for litterær kritikk som gjelder for hver bok jeg anmelder. Jeg er interessert i å finne ut av hva bøkene sier. Jeg er interessert i kunstverket som tar meg inn i en situasjon som jeg må forholde meg til og beskrive. Det handler om å åpne seg for bokens impulser, noe som kan gjøre at jeg trenger å skrive om en film eller om noe jeg har opplevd. Dette må materalisere seg organisk. De grepene jeg velger må føles viktige å bruke for å anskueliggjøre hva jeg tenkte da jeg leste teksten. Jeg har en sterk vilje til å formidle. Jeg tror man må finne noen særegenheter i seg selv og utnytte dem.

Det finnes mye klisjefylt litteraturkritikk. Tenker du noen gang at for å rettmessig kunne kritisere en bok må du skrive bedre enn det forfatteren selv har gjort?

– Det er en risikosport å skrive anmeldelser. Jeg er ekstremt selvkritisk og kan ha en angst for publisering. Jeg synes at man skal ta forfatterne alvorlig. Det er et alvor i skriften. Det handler om et eksistensielt alvor, om det er i litteraturen, er det også i kritikken og hverdagen, avslutter Susanne.

Vi kommer ut på gaten og går i hver vår retning. Hun flyr hjem til Berlin og dagene tar meg igjen inn i et flimmer mellom mørket, lyset fra lysstoffrørene på kontoret, mobiltelefonene og dataskjermene. Søvnløsheten fortsetter. Jeg presser fingrene inn i håndflatene mine for å holde ut. Dette voksenlivet som har aksellerert til noe jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Jeg tror fortsatt at det bare skal ta noen dager å skrive ut ordene fra Susanne. Èn uke senere har jeg fortsatt ikke sett på notatblokka. Jeg ligger på et badegulv, kaster opp og nekter å fortsette å jobbe. Det var i november. Det er mars når jeg endelig kan skrive ferdig dette intervjuet.

– When you grow up your heart dies, sier Allison.
-Å skrive er en måte å få seg selv til å føle seg i live, sier Susanne.