Lest: Marilyn Monroe – Fragments

monroe (1)
Jeg tenker at kunst kan ofte bare handle om å være sårbar og naken.
Det skulle vært så lett.
Problemet er at det finnes så forferdelig mange dårlige måter å være det på.
Kanskje det handler om å være såbar og naken på riktig måte.
I blant finnes det kanskje bare èn bare eneste måte for enkelte personer å være riktig naken på, og å finne den kan være vanskeligere og mer skremmende enn hva som helst annet man kunne funnet på for å søke tilsvarende respekt og anerkjennelse.
Når jeg leser Marilyn Monroes “Fragments” tenker jeg at hun fant den riktige måten for henne, og det var nettopp den som skilte henne fra alle andre. Hun kunne spille, skrive, synge og være modell, og det var noe ekte ved henne som skinte gjennom alt det falske, noe man kunne gjenkjenne.
Hun fikk den til å se lett ut, men hun jobbet med det. Hun leste, hun skrev, hun studerte med de beste lærerne. Hun opparbeidet lag på lag med kunnskap og teknikker som hun skrelte og skjulte av når hun stod på en scene eller foran kameraene.
“Fragments” er notatene som Monroe gjorde mens hun forsøkte å finne ut av seg selv og hvordan hun skulle uttrykke seg, når hun var lei av Hollywood-maskineriet og trengte rom til å puste. Store deler av boka, slik tittelen antyder, er bare fragmenter av tekster.
Mye av dette ble skrevet mens Monroe var gift med dramatikeren Arthur Miller (Kjent for «Death of a salesman»). Hun forsøkte å frigjøre seg fra Hollywood-studioene, reiste til New York for å starte sitt eget produksjonsselskap og studere hos dramalæreren Lee Strasberg. Han så et talent i henne. For å utvikle det fikk han henne til å gå til psykoanalyse. Mange av notatene hun tok ble gjort på Waldorf Astorias brevpapir etter psykoanalyse og Lee Strasbergs timer. Noen av dem er handlelister. Lister over sanger hun ville synge. Det finnes et pågående liv i disse tekstene, selv når de er helt ordinære. Det finner fortvilelse, men også håp og ambisjoner.
Ofte er de dyslektiske og uorganiserte, men det er en kjerne av en kunstner her som har en klarhet ved seg. Marilyn Monroe kunne skrive. Hun kunne finne de riktige ordene og følelsene. Det finnes mye rot, men ingen falske toner i disse tekstene.

Ønskeliste

monroe

Jeg har alltid store planer om å lese mye i jula. Tidligere hver desember har jeg glemt at med juletv på full guffe i stua, familiehygge, småkaker, besøk og riskremspising er det fordømt vanskelig å holde konsentrasjonen i mer enn fem minutter.

I år har jeg derfor satt en del bøker på lista som jeg bare trenger fem minutter en gang i blant for å lese.
Marilyn Monroe «Fragments»
Fascinasjonen for Marilyn Monroe begynte med Joyce Carol Oates sin fiksjonsbiografi «Blonde». Monroe er en slik figur, som kan være som et hylster. Man kan legge hvilke egenskaper man vil i henne og det blir på en måte troverdig.
Jeg liker bildene av Monroe når hun leser bøker. Det eneste imaget av henne jeg ikke tror på er det som fremstiller henne som dum og sorgløs.
Det er en løgn så pent polert at jeg får lyst til å vite hva som ligger under den. Var forsøket på å leve opp til dette grunnen til at hun ble så ulykkelig? Ble det til slutt en for stor avstand mellom hvem hun var og hvem hun forsøkte å være?
På noen av bildene av Marilyn Monroe der hun leser bøker minner hun om ei jente som har funnet ett hjørne og krøpet inn i seg selv via boken.
Det er kanskje mitt romantiske bilde av Marilyn, min oppfatning av litterære Monroe kan være like mye en løgn som sex-symbolet er det.
Hun gir oss det, noen å fylle forestillingene våre hos, om hva vi vil ha, hvem vi vil være som og hvordan vi vil at hun skal være. Slik er hun et slags speilbilde av oss selv.
«Fragments» er noe annet. Det er dikt og dagboksnotater fra Marliyn Monroes egne notatbøker. Hun spiller ingen karaktèr og lar oss ikke se hva vi vil i henne.
Miranda July «It chooses you»
Mens July skrev manuset til filmen «The Future» begynte hun å lese annonseavisa The Penny Saver i lønsjpausene. Fascinert av underlige annonser begynte hun å kontakte menneskene som hadde satt inn annonsene. «It Chooses you» er intervjuer og bilder av dem.

Tomas Tranströmer «Dikter och Prosa 1954-2004»
Jeg har lest lite av Transtömer og en nobelpris er alltid et bra mulighet til å oppdage en ny forfatter. Skulle ønske den var i pocketformat. Denne er lite trikkevennlig.

Joan Didion  «Blue nights»
Jeg leste om denne boka i Aftenposten K og fikk lyst til å lese den. Jeg har lest mye om Didion, men ingenting av henne. Aftenposten K er forresten et innmari bra blad. Jeg får alltid en dette er ulovlig følelse når jeg røsker det med meg på matbutikken, fordi det som regel dobler summen på kassalappen, men de er så forunderlig gode til å samle akkurat det jeg vil lese om i ett blad.
Unpacking my library: Writers and their books
Forfattere som Junot Diaz, Jonathan Lethem og James Wood viser frem sine personlige boksamlinger. Fine bilder, men også en bra måte å finne gode bøker fylle mine egne hyller med. De trenger strengt tatt ikke påfyll, men det er en annen sak.


Jeg har ikke ønsket meg noen norske bøker. Det er kun fordi jeg har funnet ut at alt jeg vil lese av nytt norsk finnes i nye bøker-hylla på biblioteket.