Problemet ved å ikke ville være en kritiker

De som har fulgt med på denne bloggen en stund kan ha lagt merke til at det ikke er så ofte jeg faktisk blogger utfyllende om bøkene jeg leser.

Akkurat nå er jeg ikke så komfortabel med det gitte: «nå har jeg lest en bok og så skal jeg felle en dom over boken» -forløpet. Jeg har faktisk ikke noe behov for å felle en dom over en bok. Jeg er ikke en betalt kritiker. Det er ikke min jobb. Ofte er det de beste bøkene som både har store styrker og svakheter. Å skrive godt handler om å ta risker og å være villig til å feile.

Å dyrke en konstruktiv kritisk holdning til litteratur handler ikke nødvendigvis om å være villig til å slå ut beina under enhver bok man kommer over sitt svakeste punkt. Når jeg ikke liker en bok prøver jeg som regel og finne ut hvorfor. Det kjennes som en kommunikasjonssvikt og jeg vil vite hva som skjedde. Alle bøker jeg leser blir gjenskapt i min hjerne. Det er ikke nødvendigvis forfatterens feil hva de gjør eller ikke gjør med meg. Selvfølgelig kan det være det. Det gis ut forferdelig mange middelmådige bøker.

Jeg kan ha behov for å snakke om bøker, diskutere dem, å skrive om dem og å gjøre dette på en ærlig måte, men jeg tror kanskje jeg har unngått det fordi jeg føler at det finnes et slags krav om hvordan formen på en sånn tekst skal være.

For eksempel så likte jeg veldig godt hvordan Kenneth Pettersen og jeg intervjuet hverandre om Ben Learners «Leaving the Atocha station» for noen måneder siden. Mer av det!

Jeg har lyst til å skrive mer om bøkene jeg leser, og det har jeg også tenkt til å gjøre, men foreløpig leter jeg etter hvordan jeg skal gjøre det. Kanskje er det som når du lærer å snakke eller du lærer et nytt språk, man er stille til plutselig alt en dag flommer ut av en.

Det jeg gjør ganske ofte i denne ordløse fasen er å legge ut bilder av det jeg leser på Instagram. Navnet mitt der er Kommafeil.

Her er en rekke bøker jeg har lest fra januar til mars:

(Jeg skriver navnene på dem under her.)
lestjanuartilmars

(Fra øverste venstre bilde: Jeanette Winterson – Why be happy when you could be normal, Linn Strømsborg – Furuset, Joan Didion – Slouching towards Betlehem, Cathrine Knudsen – Jeg kunne ha vært et menneske, Josefine Klougart, Chris Krauss – The Summer of Hate, Tao Lin – Ut og stjæle fra American Apparel, V – Thomas Pynchon.)

Intervju: Litteraturkritiker Susanne Christensen

susanne

“When you grow up your heart dies”, siterer Susanne.

Det som føles sant kan komme fra hvor som helst, ikke bare fra bøker, men også fra ei venneløs jente i en highschoolfilm fra 80-tallet.

-Hva het hun jenta med pannelugg og svarte klær i Breakfast Club igjen?
-Allison, svarer Susanne.

Når vi blir voksne så dør hjertene våre. Nå er vi vel voksne, både jeg og kritiker Susanne Christensen.

– Jeg tror at man kan motarbeide det ved å skrive og observere, sier hun.

Det er november. Jeg gikk til jobb i mørket om morgenen og etter åtte timers arbeid gikk jeg tilbake ut i mørket om ettermiddagen. Man går hjem, spiser og forsøker å roe hjernen ned så den kan få sove, for å klare å stå opp igjen og gjenta de samme tingene.

Jeg tråkker nedover Grunerløkka i høstløv oppløst til gjørme, passerer en bro og en kirke og stiller meg i lyskrysset. Over fotgjengerfeltet inne på Café Sara i Torggata i Oslo møter jeg litteraturkritiker Susanne Christensen.

Jeg oppfatter henne som en kritiker i ordets rette forstand, med et fininnstilt kritisk sinn. Derfor er jeg også litt redd.

– Jeg fikk høre at det ikke gikk an å være kritiker i lengre perioder. Det har jeg forsøkt å få til, sier Susanne.

Jeg forestiller meg at hun skriver med neonfargede sprittusjer, billige bic-penner, alt som kan sprettes ut på lommekniver, utrevne sider av pønkmanifester, feministteorier, poplåter,  molotov-cocktails, avantgardistiske strikkepinner.

Jeg er ofte uenig med henne, men det er alltid interessant å være det. På sitt beste ligger det en risiko i Susannes tekster som gjør at å lese dem kan føles som å hoppe fra en klippe. Når jeg åpner avisa kommer det samme rushet man får før man satser og lar seg selv falle.

– Det er ikke lett for meg å leve av det jeg gjør. Det er aldri lett. Tekstene flyter ikke ut av meg, sier Susanne.

Hun snakker på dansk, fordi selv om hun skriver for norske Klassekampen og Vagant i hovedssak, kommer hun fra Danmark.

Hun bor i Berlin og kaller det for et økonomisk eksil. Nå har Vagant-redaksjonen kommet etter. Å bestemme seg for å være litteraturkritiker i Norge i dag, uansett kvaliteten på hva en gjør, er å innfinne seg med å leve i en kontinuerlig økonomisk krise. Det kreves minst like mye stahet som litterære analytiske evner for å bli værende.

Du begynte med å gå på forfatterskoler. Var det å bli forfatter en tanke som du forlot etterhvert?

– Ja jeg gjorde det. Jeg søkte meg flere ganger inn på den danske forfatterskolen. En gang ble jeg invitert til intervju. Der møtte jeg et panel av skolens representanter. Det gikk dårlig. Jeg kom ikke inn og fikk en følelse av at det ikke var fordi de ikke likte tekstene mine, men fordi de ikke likte møtet med meg. Jeg forsto ikke hva de ville ha.

Etter avvisningen i Danmark reiste Susanne Christensen til Norge for å gå på Skrivekunstakademiet i Bergen.

– Det var en veldig intens periode. Vi var mellom 10 og 15 mennesker som satt rundt et bord og diskuterte. Vi ble en gruppe som var tunet inn i hverandre og fikk en avansert følsom måte å kritisere hverandres tekster på. Den meditative stemningen som oppstod er noe av det fineste jeg har opplevd, sier Susanne.

– Jeg ble opptatt av lesning, kritikk og respons. Vi har et bilde av at den unike forfatteren som skriver i vei er et geni. Jeg hadde lyst til å sette fokus på apparatet som ligger rundt. Å være redaktør blir sett som en sekundær måte å jobbe med tekst på, men ser man på en genierklært diktsamling som T.S. Eliots “The Wasteland” så er den endelige versjonen voldsomt redigert av Ezra Pound.

Senere fortsatte hun på skrivelinja i Bø, ei bygd bestående av bønder, rånere, et stor undanningsintitusjon og en liten klasse forfatterspirer.  Her møtte hun og Audun Lindholm (nå redaktør i Vagant) hverandre.

– Det var et gledelig møte og et aktivistisk utgangspunkt for oss begge. Inspirert av dekonstruksjon kritiserte vi kunstnerrollen og kunstnergeniet. På den tiden eksisterte det en slags kult rundt det å debutere. Vi ville fokusere på litteratur, men ikke nødvendigvis på å debutere skjønnlitterært.

I Bø møtte hun også film- og litteraturakademiker Eivind Røssak, som inspirerte henne til kritisk akademisk tekning.

– Jeg leste Judith Butler og Simone de Beauvoir. Intellektuell teori blir som å kjøpe nye brikker til et puslespill. Verden ser annerledes ut. Jeg ble opptatt av å skrive essays og kritikk. Det jeg skrev endret seg og ble noe annet. Der ble jeg værende. Jeg føler ikke at jeg har kjøpt forfatterdrømmen, men likevel har jeg funnet en genre å jobbe innenfor, som selv om den oppfattes som sekundær i forhold til litteraturen tilfredsstiller meg kreativt.  Å skrive er en måte å få seg selv til å føle seg i live på, sier Christensen.

Det aktivistiske utgangspunktet er sentralt i Christensens kritikergjerning. I 2011 ble hun kåret til “Årets kritiker” av Kritikerlaget, men hun er var mot å bli komfortabel i en slik rolle.

– Nei, det ville være døden på en måte. Jeg må være intellektuelt interessert, snakke meg selv imot. Det var deilig å få en slik anerkjennelse, men jeg vil ikke finne èn idè om litteratur å ta patent på. Jeg vil holde på bevegeligheten, sier hun.

Du beskriver deg selv nesten som et slags kollektivt produkt.

– Jeg liker at du sier det. Jeg føler fortsatt at jeg jobber kollektivt. Jeg blir litt lei når jeg leverer en tekst og den bli behandlet som et objekt. En redaktør skal samarbeide om en tekst. En god redaktør skal være et drivhus. Det er også en grunnleggende kollektiv tankegang. Teksten er ikke et objekt som blir kjøpt, men en prosess.

Du blir ofte omtalt som en litterær kritiker. Tenker du på det du skriver som litterært?

– Jeg har det språket jeg har, med noen eksentriske vaner. Jeg kan ikke ha en oppskrift for litterær kritikk som gjelder for hver bok jeg anmelder. Jeg er interessert i å finne ut av hva bøkene sier. Jeg er interessert i kunstverket som tar meg inn i en situasjon som jeg må forholde meg til og beskrive. Det handler om å åpne seg for bokens impulser, noe som kan gjøre at jeg trenger å skrive om en film eller om noe jeg har opplevd. Dette må materalisere seg organisk. De grepene jeg velger må føles viktige å bruke for å anskueliggjøre hva jeg tenkte da jeg leste teksten. Jeg har en sterk vilje til å formidle. Jeg tror man må finne noen særegenheter i seg selv og utnytte dem.

Det finnes mye klisjefylt litteraturkritikk. Tenker du noen gang at for å rettmessig kunne kritisere en bok må du skrive bedre enn det forfatteren selv har gjort?

– Det er en risikosport å skrive anmeldelser. Jeg er ekstremt selvkritisk og kan ha en angst for publisering. Jeg synes at man skal ta forfatterne alvorlig. Det er et alvor i skriften. Det handler om et eksistensielt alvor, om det er i litteraturen, er det også i kritikken og hverdagen, avslutter Susanne.

Vi kommer ut på gaten og går i hver vår retning. Hun flyr hjem til Berlin og dagene tar meg igjen inn i et flimmer mellom mørket, lyset fra lysstoffrørene på kontoret, mobiltelefonene og dataskjermene. Søvnløsheten fortsetter. Jeg presser fingrene inn i håndflatene mine for å holde ut. Dette voksenlivet som har aksellerert til noe jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Jeg tror fortsatt at det bare skal ta noen dager å skrive ut ordene fra Susanne. Èn uke senere har jeg fortsatt ikke sett på notatblokka. Jeg ligger på et badegulv, kaster opp og nekter å fortsette å jobbe. Det var i november. Det er mars når jeg endelig kan skrive ferdig dette intervjuet.

– When you grow up your heart dies, sier Allison.
-Å skrive er en måte å få seg selv til å føle seg i live, sier Susanne.

Maud Newton om litteraturkritikk og blogging

2009_stephanie2

Et tema som har blitt diskutert igjen og igjen på denne bloggen, og som sannsynligvis ikke vil forsvinne med det første er hvilken rolle bloggere har i de profesjonelle litteraturkritikerenes sfære.

En av USAs mest anerkjente litteraturbloggere Maud Newton svarer på dette spørsmålet i et intervju med nettstedet Full Stop:

Do you place much value on the criticism your work has received? For the past decade we’ve seen a series of cuts to predominant literary magazines and literary supplements, and in response, criticism has moved online. Do you think this move to the non-professional realm has made literary criticism more or less of an isolated cult?

I read criticism of what I write with interest, take what resonates with or is useful to me, and put the rest out of my mind as best I can. Obviously, having blogged for ten years, I think it’s fine for people to put their opinions online. If criticism ever was an isolated or insulated cult, it isn’t now.

Les hele intervjuet her.