Stillferdige Bjørk – Et intervju med Mette Karlsvik

Tekst og foto: Kristine Kleppo

Mette Karlsvik spør seg selv hva hun skal gjøre året etter at hun gav ut to store bøker og ble nominert til en Bragepris. Hun snakker om sitt forhold til Bjørk og hvordan det er å skrive en roman om en person som lever ennå.

– Kan jeg vise deg en kafè? spør Mette Karlsvik.

Slik har det seg at vi skal møtes på Camino Tangokafé en kald mandagsmorgen på Torshov.

– Dette er Norges eneste argentinske café, sier eieren stolt. Han serverer meg en kaffe latte med en bitteliten mandelkake på siden av asjetten.

– Det er ikke en sukkerbit. Du skal spise den, ikke putte den i kaffen, forklarer han.

– Jeg skjønte det, sier jeg.

– Det er noen som ikke gjør det.

Inn kommer Mette.

Hun har hatt et fantastisk år, gitt ut to tjukke bøker, først “Post Oske” på Flamme Forlag, siden bragenominerte “Bli Björk” på Samlaget. De handler begge om Island og setningene er hugget ut i et slikt vart og poetisk språk som bare Mette Karlsvik kan klare å forme.

– Jeg forsøker å la språk være minst mulig i seg selv, og mest mulig et verktøy til å formidle fortelling. Jeg forsøker å strippe syntaks ned til det aller enkleste, og etterstreber klartekst, sier hun om måten hun skriver på.

Forfatteren innrømmer at hun ikke helt vet hvordan hun skal gripe an det nye året.

– Jobbingen med disse bøkene har foregått under eksepsjonelle og lite representative forhold.  Jeg vet ikke hvordan jeg har klart å holde et slikt tempo gjennom disse årene, men frykter at det har kostet noe. 2012 er her, og er et blankt ark. Jeg aner ikke hva dette året skal gi, tekstmessig, språkmessig, sier Mette.

Hvordan tenker du på det å være forfatter nå. Handler det om å holde seg i bevegelse og finne nye retninger eller om å ha en trygg grunn å stå på?

– Det er jo dette jeg tenker på for tida. Er jeg stødig nå? Er jeg sterk og kan gå videre? Eller er jeg mindre trygg på meg selv og trenger å skru mutrene til plattformen min? Og, da: Kan jeg holde plattformen? Slike spørsmål kommer ofte i hverdagen. Jeg har blitt litt skruppeløst overmodig på den måten, noen ganger føles det nesten suicidalt hvordan jeg fortsetter å holde bevegelsen. Jeg har et veldig bevisst forhold til dette for tiden. Jeg kunne lett blitt veldig trygghetssøkende som forfatter. Som skrivende på tilnærmet fulltid, har jeg en usikkerhet på det sosioøkonomiske planet. Faren med at mange kunstnere i Norge har usikre forhold hva det praktisk-pragmatiske angår, er at man kan få forfattere som blir trygghetssøkende i kunsten istedet. Derfor er det viktig for meg å jobbe med fagforeningsarbeid, og bidra til å forbedre levekårene til kunstnere i Norge.

Jeg har lest at du har sagt tidligere at du føler at du har forandret deg som forfatter siden debuten “Vindauga i matsalen vender ut mot fjorden”. Kan du fortelle litt om hvordan den reisen har vært siden debuten for deg?

– Jeg føler fortsatt at jeg er på vei inn i forfatterskapet. Jeg kommer på noe Nils-Øivind Haagensen (poet og redaktør i Flamme Forlag, red anm.) sa en gang om forholdet til å skrive seg ut av noe, mot å skrive seg inn i noe. Han snakket om skriving som en måte å komme nærmere mennesker på. Og slik var det kanskje for meg også. Jeg begynte å skrive i tjueårskrisa en gang, da jeg løste problemene mine med å skjønne ting. Jeg var av de mange som skrev dagbok for å skjønne ting. Samtidig var jeg kunststudent, og var vant til å se ting i bilder. Brått så jeg et bilde i tekstfragmenter som jeg hadde skrevet. Da begynte en prosess av å gestalte dette stoffet. Det ble til slutt debutboka mi. Nå er det annerledes. Det har aldri vært noen vei tilbake til terapi som skriving for meg, steget fra dagbok til litteratur er for stort. Jeg kom på en annen plass personlig hvor jeg ikke hadde behov for det lenger. Jeg har ikke tålmodighet til å gruble og grave meg ned i meg selv lenger. Det har blitt til at jeg har skrevet mindre og mindre om meg selv, og kanskje har jeg kommet til et slags toppunkt nå med “Bli Björk”.

Hva fikk deg til å ville skrive en bok om Bjørk?

– Opprinnelig skrev jeg om Island, gjennom faren hennes. Jeg oppdaget at boka handlet om Island, og at det er umulig å skrive om Island uten å skrive om Bjørk. Jeg oppdaget parallelle historier mellom historien om Island, faren til Bjørk og livet hennes.

–  Jeg ringte Bjørks far, som er stor på energi på Island, og dro dit på årsdagen etter krakket. Han hadde akkurat vært i møte med Islands statsminister og kom og hentet meg på Hotell Björk. Jeg ville ikke nevne Bjørk. Jeg ville snakke med ham om sysselsetting og elektrisitet. Det var derfor jeg møtte ham. Han viste meg bilder på pulten sin av alle barna sine, og der stod Bjørk. Jeg sa at jeg hadde vært en fan av henne og spurte ham om hvordan hun hadde blitt så dyktig. Han sa at det handlet om arbeidsmoral. Det er viktig å understreke at han ikke har ansvar for noe av det jeg skriver om Bjørk. Han har ikke fortalt meg det som står om henne i boken.

Når begynte du å like musikken hennes?

– Jeg var vel rundt 14 år da “Debut” kom og hørte mye på den plata. Senere ble jeg introdusert for det som hadde vært før, og forholdet hennes til det intellektuelle miljøet av surrealistpoeter og pønkere i Reykjavik. Da fikk musikken en ny dybde. Jeg lærte om det hun hadde gjort og om musikkmiljøet hun hadde vært en del av på Island.

Du har skrevet om en person som lever, og har måttet forholde deg til det under hele prosessen. Har du noengang følt det som hemmende? At du har et ansvar for personen du skriver om, og at det er sider ved denne som du kanskje ikke kan utforske uten å støte?

I blant har det vært lammende. Det løsnet ikke for alvor før jeg bestemte meg for å skrive hele boken fra andrepersonsforteller.  Jeg leter etter en måte å si noe om hva det vil si å være menneske. Jeg tenker at man må ikke spekulere i stygge ting for å være interessant.

Du har valgt å fokusere på en stillferdig Bjørk, som i veldig sterk grad er i kontakt med naturen, men i musikken finnes det også en slags energisk ukontrollerbar kraft. Hvordan ble det slik?

– Den eksplosive Bjørk er allerede i ansiktet på folk. Det er et type uttrykk som musikken er flinkere til å formidle.  

– Mange vet at Bjørk har bodd i New York og London, men de vet ikke at i New York bodde hun i et steinslott i skogen og i London i et tilsideliggende område ved Themsen. Hun har skapt et veldig utadvendt bilde av seg selv, men når hun fødte Isadora valgte hun å isolere seg lenge. Hun lagde “Vespertine” hjemme med utstyr fra kjøkkenet. For meg er det en mye mer spennende side ved henne.  Bjørk har skrevet en oppskrift for kunsten sin som jeg gjerne skulle hatt.

– Jeg kan ikke konkurrere med lyden. Med litteraturen kan jeg kanskje bruke antydning til å demme noe kraft opp, slik også kraften ligger latent i boka. Jeg vil at kraften skal slippes løs i leseren selv, av leseren selv. Jeg tror det blir sterkere da.

 

,

3 Comments

Legg inn en kommentar