Siri Hustvedt og den største trusselen litteraturen står overfor

                                                                                                                                                                                 What’s the biggest threat to literature?

«That it becomes, in the eyes of culture, a highly feminised form. Far more women read fiction than men, and because of this, novels have become marginalised as serious texts.

I don’t think it’s a conscious, hostile act, but an unconscious feeling that seriousness in literature belongs to men, not women. However, I’m optimistic that if we bring this into the open, many people will realise they are suffering from a prejudice that they could very easily correct.»

Det er forfatter Siri Hustvedt som sier dette i et intervju med the Guardian.

Det slår meg at Hustvedt er en av de få middelaldrende kvinnene som klarer å stå i en litterære sfære sånn nogenlunde som menn gjør, med respekt, autoritet og verdighet.

Middelaldrende kvinner som skriver blir ofte til karikaturer, eller de blir til usynlige penner, de er respekterte, men vi ser dem bare gjennom bøkene de skriver.

Merethe Lindstrøm vinner Nordisk Råds Litteraturpris, men blir nærmest stående i skyggen når Knausgård vinner Gyldendalprisen samme uke. Hvordan velger vi hvem vi dyrker? Handler det virkelig om litterær kvalitet?

Jeg har lyst til å skrive til jeg dør, men mens jeg skriver forfaller jeg. Er det slik at mitt biologiske forfall veier tyngre? Må jeg skrive mer og bedre mens jeg fortsatt kan passere som ung?

Har Siri Hustvedt trosset fysikkens lover, og i tilfelle på hvilken måte? Er fordi hun har et usedvanlig skarpt intellekt eller ser vi det fordi hun er 57 år og slående vakker?

 

 

 

Legg inn en kommentar