Siri Hustvedt og Paul Auster, Victoria Scene, Oslo

(Kommafeil kan følges på instagram)

(Kommafeil kan følges på instagram)

Tirsdagens kveld med Siri Hustvedt, Paul Auster og Finn Skårderud på Victoria Scene bekreftet noen mistanker jeg allerede hadde. Som at Siri Hustvedt er skarpere enn sin ektemann, selv om det at hun var på hjemmebane (Siris slekt er norsk), kan ha vært en grunn til at hun fremsto slik.

Det var rart å se dem sånn, sitte i hver sin lenestol overfor hverandre og forsøke å kjenne igjen det nærværet de har i bøkene til hverandre. Siri og Paul behandlet hverandre høflig, som kolleger. Hun snakket om «sitt barn» og «sitt bibliotek», som om dette var en tilværelse adskilt fra Paul Auster sin. Kanskje er det slik de håndterer det å være et slags kongepar for amerikansk litteratur, å dele sitt partnerskap opp i en offentlig og en privat sfære.

Som lovet gjorde jeg notater underveis. Jeg har tenkt på hvordan jeg skal presentere dem, for de er fulle av hull. Og jeg har bestemt meg for å ikke tette hullene igjen, fordi da må jeg antakelig både kutte og legge til ting som ikke var der i utgangspuktet. Jeg tror at det er sånn jeg ville likt å lese samtalen om jeg ikke var der, men det krever en viss vilje til å hoppe fra sten til sten mellom sitatene. Jeg oversetter til norsk.

Paul: Jeg skrev den selvbiografiske «Winterjournal» (hans siste utgitte bok) om mine fysiske erfaringer. Det er delvis historien om kroppen min.

Etter at jeg hadde skrevet den ville jeg gå videre. Jeg ville utforske min mentale utvikling. Det har blitt en bok i fire deler: To slag i hodet og to filmer jeg så når jeg var ung.

Hele prosjektet begynte med at min ekskone ringte meg og sa at hun ville selge brevene mine. Hun hadde 500 sider med brev som jeg hadde skrevet til henne. Det var rart å lese disse brevene skrevet av en versjon av meg selv som jeg hadde mistet all kontakt med.

Jeg tror ikke på et absolutt skille mellom kropp og sinn.

Jeg kommer også med en annen bok, som er en brevutveksling mellom meg og den Sør-Afrikanske forfatteren Coetze.

Finn: I «Winterjournal» skriver du ikke «jeg», men «du». Hvorfor skriver du selvbiografisk i andreperson?

Paul: Å skrive for meg handler om å beskrive hvordan det føles å være alene, under din egen hud, i ditt eget sinn. Jeg følte at å skrive i første person ble for ekskluderende, mens å skrive i tredjeperson ble for distansert. Derfor skriver jeg i du-form.

Siri: Jeg ble ferdig med med en ny roman rett før jul. Den handler om ambisjoner og raseri.

Paul: Det er antakelig den beste romanen du har skrevet. Det var det mest brilliante jeg har lest av deg med mange perspektiver.

Finn: Siri, du har vært på en psykiatrisk reise som forfatter i løpet av de siste årene. Holder du fortsatt på med det?

Siri: Ja. Paul spøker om at jeg er den eneste han kjenner som abonnerer på både Vouge og The journal of consciousness. Jeg var 15 og 16 år gammel da jeg begynte å lese Freud. For 12-15 år siden begynte jeg å lese psykologisk vitenskap. Når jeg skriver fiksjon tar jeg plass i andre mennesker. Jeg tror at alt du leser blir en del av deg og kommer ut av deg.

(Paul bemerker at Siri har en utrolig hukommelse for vitenskapen hun leser, at hun husker navn, årstall og innhold i studiene hun leser)

Siri; Jeg har lest at følelser for noe får deg til å huske det. Dersom noe er viktig for deg kommer du til å huske det.

Finn: Dere skriver begge veldig følelsesladet om følelsesladede temaer. Hva er det som driver dere?

Paul: De fleste mennesker nyter virkeligheten. Å gjøre noe annet enn å leve i virkeligheten er ikke et spørsmål om liv og død for dem. Forfattere er de som går rundt og er såret («the walking wounded»). For dem er ikke verden nok. Jeg har skrevet siden jeg var 16.

Siri: Men slik jeg ser det handler det også om noe lettere. Å skrive er en måte å leke på. Det er noe infantilt ved å skape kunst.

Paul: Vi er fremdeles barn på et vis. Å skrive er ikke noe jeg ville oppmuntre noen til som ikke føler seg drevet til det. Jeg pleier alltid å råde folk til ikke å bli forfattere, jeg sier at det ensomt, slitsomt og at man ikke tjener penger på det. Jeg tenker at de som virkelig vil og bør bli forfattere kommer ikke til å høre på det jeg sier uansett. De kommer til å fortelle meg at jeg tar feil og så kommer de til å fortsette å skrive.

Siri: Jeg har tidligere beskrevet det å være forfatter som å sirkle rundt et sår i sinnet mitt. Jeg tror også at for å blir forfatter så trenger man en tilpassende storslagenhet («adaptive grandiosity»). Uansett hva noen sier til deg om det du skriver eller slår deg ned så vil du insistere på at det finnes noe i deg som du må dele. Emily Dickinson er et ekstremt eksempel på en person som hadde det. Hun visste at hun var et geni og fortsatte å skrive selv når den mest respekterte kritikeren i USA avfeide det hun skrev.

Paul: Beckett hadde også den storslagenheten, selv om han også avskydde det han selv skrev. Einstein uttale at måten han jobbet på handlet om visualisering, styrke og følelsesmessig kreativitet. Det er gøy å lage kunst, til og med på de verste og mest depressive dagene. Å prøve å lage kunst er å gi alt du har hele tiden. Jeg lever med en jobb som tar alt jeg har. Jeg gir alt jeg har hver eneste dag.

Finn: Forfatterskapene deres har ofte sorg som utgangspunkt (nevner «Det jeg elsket» av Hustvedt)

Siri: Livet handler på mange måter om en serie av tap og å komme seg etter de tapene. Leon (hovedpersonen i «Det jeg elsket») er en person som jeg fortsatt klamrer meg til og bryr meg om.

 

Paul: Han er din Anna Bloom (gjennomgangsfigur i flere av Austers tidlige romaner).

Siri: Hun er en person som overlever tap og fortsetter å være i stand til å knytte seg til folk og å elske. Hun mister ikke den evnen. Jeg tror at det er i kriser, når du virkelig mister noe, at du finner ut hvem du er.

Finn: (Til Paul) Jeg synes at det er mer håp, flere gode forhold mellom mennesker i bøkene du har skrevet de siste årene.

(Paul protesterer og prøver å omgå spørsmålet)

Siri: Jeg tror at Finn har et poeng og at du gjør motstand fordi det er noe ved det som gjør deg ukomfortabel.

Paul: 11. september var forferdelig for alle som bodde i New York. (—) har sagt at når man er glad bør man skrive en tragedie, og når man er trist bør man skrive en komedie. Med «Brooklyns Dårskap» ville jeg skrive en komedie, en hyllest til livet inntil den tiende september 2001.

Finn: (spør Siri om «Den skjelvende kvinnen»)

Siri: Da jeg begynte å skjelve i offentlige sammenhenger ble det en interessant måte for meg å skrive om meg selv som et case. Jeg hadde det gøy mens jeg skrev. Det ble terapeutisk. Å skrive, selv om jeg ikke kunne fikse symptomet ble en måte å mestre det på. Det er noe givende ved å eie sin egen historie. Ideen var å bruke mange forskjellige tolkningsrammer for å kunne forstå de samme syptomene. Det interessante var at etter at jeg hadde gitt ut boken var det mange leger som skrev til meg og fortalte hva som var galt med deg, men blant alle de brevene fantes ikke èn eneste overlappende diagnose.

Finn: Moren din gav deg også en diagnose. Hun sa at du var for følsom for denne verden.

Siri: Jeg har ganske sikkert et høyt stemt nevesystem («Highly strung»)

(Paul bekrefter)

Finn: (kommer inn på temaet forhold)

 

Paul: Da jeg var tjue år gammel skrev jeg noe som er en slags sammenfattelse av noe jeg har utforsket gjennom hele forfatterskapet mitt: «The world is in my head. My body is i the world»

(Siri ber han om å gjenta det og Paul leser det igjen.)

Siri: Jeg husker første gang jeg leste det og tenkte: Wow, han skrev det da han var tjue. Men, det er sant. Jeg så det med datteren min. Du er den du er i forhold til andre.

Finn: (Spør om Pauls utforskning av språket i «Timbuktu»)

Paul: Det var schizofreniens språk, som interesserte meg av personlige grunner.

Siri: Jeg har en bok som heter «Schizofrenisk tale» som er veldig interessant.

Finn: (Spør om forholdet til leseren)

Siri: Nabokov uttalte at han forestilte seg leserne sine for små Nabokover rundt omkring. Jeg har noe av det samme. Jeg forestiller meg sirier som ler på de samme stedene og gråter på de samme stedene som jeg gjør når jeg skriver, og som tar alle poengene mine.

Auster: Jeg vet ikke hvem jeg skriver til. Jeg ser ut og det er helt mørkt der ute.

Siri: Å skrive er en slags intimitet. Det er i de øyeblikkene av intimitet at jeg føler meg mest levende.

Auster: Jeg også.

 

2 Comments

  1. Tusen takk for notatene! Det var veldig spennende å lese noe av det som ble sagt. Det føles som de er veldig like på mange punkter (eller kanskje de bare forstår hverandre veldig godt?), men at de fortsatt har ulik fokus og interesseområder i forfatterskapet.

    Reply

Legg inn en kommentar