Og så videre – Intervju med Pedro Carmona-Alvarez

Foto: Eva Lene Gilje Østensen / Kolon Forlag

Pedro Carmona-Alvarez snakker om vinger, djevelen, gjengangere og om hvordan det var å skrive Og været skiftet og det ble sommer også videre.

– Får du med deg alt dette?

Jeg skal til å si nei. Jeg skriver så fort jeg klarer, men ordene, de poetiske vendingene og store ressonementene, notatene mine kan bare snuble etter.

– Hvor mye skal du ta med? Du kan ta med hvordan jeg snakker med hendene, kikker ut av vinduet eller drikker kaffe. Får du med deg hva jeg sier nå og hvordan jeg sier det? Ingen kan gjøre det.

Vi har bare kommet halvveis i intervjuet og Pedro Carmona-Alvarez har allerede konkludert med at jeg ikke kan klare dette.

Noe så enkelt og begrenset som en samtale på 45 minutter til en time, den kan ikke gjengis på en fullstendig sann eller riktig måte.

Notatene mine er fulle av hull, ord jeg måtte hoppe over for å fange det neste. Noen ganger føles det som å løpe ut mot et  torg for å kaste seg selv over alle fuglene. Kanskje gjelder det mer når jeg intervjuer Pedro Carmona-Alvarez enn de fleste, for jeg husker at da jeg intervjuet ham forrige gang skjedde akkurat det samme.

Pedro Carmona-Alvarez vet hva det vil si å ta på seg en umulig oppgave. Hver eneste dag han setter seg ned for å skrive, er oppgaven hans enda mer umulig enn det jeg holder på med.

Dette er ingenting i forhold til å skrive en bok, å skrive en bok som sier noe grunnleggende og kjærlighet og det å være menneske, å skape menneskene ut fra ingenting og få dem til å leve, å fortelle noe sterkt, sant og godt om livene deres i riktig rekkefølge med akkurat de rette ordene.

Nå sitter han her og er redd for at han har skrevet en dårlig bok.

– Det tar alltid tid før jeg skjønner hva jeg har skrevet. Jeg vet ingenting om denne boka ennå. Det eneste jeg vil er å komme meg hjem og skrive videre. Jeg er redd for å våkne opp om tre-fire år og tenke at dette var ikke bra. Samtidig er jeg forbanna på meg selv fordi jeg gidder å bruke tid på å tenke på det, sier forfatteren.

–  Hva synes du om boka? spør han.

Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg leste boka Og været skiftet og det ble sommer også videre to dager tidligere, og når Pedro Carmona-Alvarez spør meg tenker jeg bare på Johnny, Marita og Kari og hjernen flater ut på en måte. Jeg klarer ikke egentlig å forholde meg til at det er fyren som sitter foran meg som har lagd dem, fordi de lever inne i meg nå, de romsterer rundt i hodet mitt og jeg vet ikke om jeg liker det de holder på med der inne.

Jeg kan si at jeg liker språket, at jeg liker måten poesien og fortellingene forenes når han skriver og at jeg likte spesielt god den siste delen av boka der han får tid og rom til å opphøre.

Å lese Pedro Carmona-Alvarez er for meg litt som å lese en stemme jeg kjenner allerede. Det fine er at nå snakker han som i bøkene sine. Han sitter rett overfor meg og jeg kan kjenne at setningene hans har de samme bølgetoppene og dalene, som for eksempel når han snakker om en av hovedpersonene Johnny og forholdet hans til Bruce Springsteen.

– Hans verden blir plutselig så innvevd i det han hører. Hans språk og Springsteens språk. Sangene og livet kræsjer på en måte i en kvernende desperasjon. I Johnnys tilfelle er han ute og svømmer i et kaldt svært og fælt hav. Dette blir hans planke, noe å henge hans sorg og usikkerhet på, sier Carmona-Alvarez.

Han sier det i en jevn flytende tone, veksler mellom hverdagslige fraser og store poetiske bilder.

– Jeg forsøker å pode det poetiske lynnet inn i prosaen, men jeg prøver ikke å skrive poetiske romaner. I denne boka har jeg jobbet like mye med gjenfortelling som poesi. Jeg prøver å gifte poesien med krønike, på en måte er det to motsetninger. Jeg er svak for det når ting blir noe annet. Poesien har lett for å forandre seg, sier han.

Og været skiftet og det ble sommer også videre handler om norske Kari som møter amerikanske Johnny i USA på 50-tallet. Spesielt når det gjelder handlingen som utspiller seg i USA er Carmona-Alvarez tungt inspirert av amerikansk popmusikk.

Kari og Johnny får to døtre som dør i en ulykke. De reiser til Norge for å få avstand til det som skjedde, der får de en ny datter Marita, hun blir samtidig både en ny begynnelse og et spøkelse. Familien klarer ikke å se på henne uten å samtidig se døtrene som døde.

– Hun er en slags gjenganger for seg selv. Et ekko, en påminnelse, et tomrom. Jeg er glad i tomrommene, stedene som ikke finnes, men som er der likevel, sier Carmona-Alvarez.

Hvordan fant du Johnny, Kari og Marita?
– Jeg fant de egentlig ganske langt inn i en annen historie, og måtte dra de ut med tang. Marita har vært en veldig viktig fortelling for meg. Det var hun som først dukket opp.

Hvordan dukket hun opp?
Da var hun tretten år gammel og beit skolekameratene sine, hun holdt på å kvele en fyr og hadde samtaler med faren sin, sier Carmona-Alvarez.

– De kommer ut av ingenting. Hvis jeg skal begynne å forklare hvor folka jeg skriver om kommer fra kan jeg spole tilbake til da hørte jeg det og det. Det er som en lang mørk gang, man leiter til man finner det man finner, man forsøker hele tiden å finne noe. Det finnes ingen hode eller hale på ingenting. Så forsøker man å bygge en kropp. Det som er viktig er at det flyr, at det lever. Hvis det ikke fungerer sitter du igjen med noe som er stein dødt, en statue i granitt. Det er ikke så ille, da har du i det minste det, men det er bedre at jeg får vinger på seg, sier forfatteren.

På coveret av den nye boka er det bilde av en granittengel.

I forrige bok Rust la du handlingen og personene nær til deg selv og din egen historie. Hvordan var det annerledes å skrive denne boka som ikke er forankret i deg selv på samme måte?

– Det er jo mine disse også. De begynner i meg. Jeg er jo alle disse folka også, selv om den biografiske nærheten tilsynelatende er lenger unna. Man forsøker å grave i sitt eget grums, slik skiller ikke disse karakterene seg så mye fra de i Rust. Jeg tror at jobben min er å være våken. Jeg har ikke barn, men jeg kan sette meg inn i hvordan det er, sier han.

“Og været skiftet og det ble sommer også videre” er en liten del av et større romanprosjekt om Marita. I neste bok er hun ungdom og møter to gutter som skal påvirke henne. Pedro Carmona-Alvarez sitter i restauranten på et hotell i Oslo. Han er klar for å komme tilbake til Bergen og skrive. Han vet hva som skal skje, nå må han bare få det ned på arket.

– Det er klart for meg hvem de er. Jeg vet hvor jeg skal. De skal til djevelen, det er han som er slutten på dette. Djevelen kommer til Bergen i en hvit dress. Det blir fint.

,