Muskelmannlitteratur – De bleke kongene

Det begynte med at jeg fikk to bøker på jobben, Den ene var Arnold Schwarzeneggers utrolige selvbiografi om hvordan han fikk en sønn med hushjelpa.

Den andre boka var Witold Gombrowicz sine minst like utrolige dagbøker om hans åndelige utvikling etter at han reiste fra Polen på ferie til Argentina en uke før nazistene innvaderte hjemlandet.

Nesten det samme skulle skje drøye femti år senere med den bosnisk-amerikanske forfatteren Aleksandar Hemon som var på ferie i Chicago da beleiringen av Sarajevo fant sted.

Witold fikk bli med meg hjem, og det jeg tenkte da jeg bar ham med meg under armen og stoppet opp på veien for å knyte lissene, var at dette er en av de bøkene jeg gjerne tar inn i huset og aldri får lest selv om intensjonene er de aller beste.

Jeg har allerede en rekke slike bøker i bokhylla, gjerne skrevet av mannlige mestere på sitt litterære felt, enkelte er selvhøytidelige arrogante drittsekker som likevel har noe viktig å si og jeg kikker alltid lengselsfullt mot dem i bokhylla når jeg i blant kommer på at de står der ennå, som tålmodige små skolegutter på rekken sin.

Her er resten av gjengen:

Auerbach: Han er en levning fra litteraturstudiet. Vi skulle bare lese ett kapittel, som jeg forresten også kjøpte i kompendie, men jeg var sikker på at det ikke kom til å holde.

Joyce: Han er kanskje verdensmesteren i å stå ulest i en bokhylle og det er ikke en gang fortjent (har jeg hørt). For sikkerhetsskyld har jeg to uleste utgaver av Ulysses, en på norsk og en på originalspråket.

David Foster Wallace: Fortsatt en blek ulest konge av amerikansk samtidslitteratur. Jeg leste den første setningen i en bokhandel og den var så vidunderlig at jeg kjøpte hele monsteret. Før jeg fikk rukket å begynne på den fortalte noen meg at den setningen var det beste i hele boka. Men jeg skal fortsatt lese denne altså, det er ennå håp for «The pale king».

Legg inn en kommentar