Mord etterforskning

Jeg er vanligvis ikke så god til å følge med på krim. I thrillere skjønner jeg nesten aldri hva som foregår i siste halvtime når alt løses i en rasende fart, folk springer opp og ned rulletrapper, krasjer med bilene sine og overlater hemmelige dokumentene i hendene på fremmede menn.

Det er som regel her i filmen at jeg tar en neve popkorn i munnen mens jeg venter på at alt skal løse seg til slutt.

Denne uken skulle jeg lese Hans Olav Lahlums klassiske krim «Menneskefluene», med et særdeles snedig plott.

Som vist på bildet ovenfor lagde jeg derfor en oversikt over de mistenkte i saken. Komplett med kaffeflekk slik en ekte politietterforsker ville laget den. Men nei, jeg klarte ikke å gjette morderen.


Her er intervjuet med Hans Olav Lahlum.

Dere vil aldri se meg skrive hva jeg syntes om en bok jeg har lest når jeg gjør det i forbindelse med et intervju. Når jeg ber om en persons tillit under et intervju vil jeg ikke samtidig dømme dem. Jeg tror ikke på journalistisk objektivitet, men jeg tror på å forsøke å holde en slags redelig ryddighet.

2 Comments

  1. Jeg er helt enig i det med ikke å vurdere bok (eller film/utstilling) offentlig etter å ha intervjuet opphavspersonen. Ble veldig lettet da jeg oppdaget at de fleste aviser og tidsskrifter (kanskje alle?) har en regel om å ikke la samme skribent anmelde og intervjue. Å først åpne sjelen for noen, som uka etter kanskje slakter det du sa, tror jeg må føles som et skikkelig kniv i ryggen. Dessuten har jeg en tendens til å få et slags Stockholms-syndrom-forhold til intervjuobjektene mine: Bruker så mye energi på å prøve å ta deres perspektiv at hjernen min blir som et gissel i noen uker etterpå 🙂

    Reply

Legg inn en kommentar