Livsglade selvmordskandidater

Man skulle tro at en hang til å lese suicidale forfattere har noe med en personlig tilbøyelighet for melankoli å gjøre, men når jeg leser en forfatter som Virginia Woolf eller Sylvia Plath blir jeg alltid slått av hvor glade de var i å leve og hva slags ekstrem kapasitet begge to hadde til å ta alt inn, hver eneste tynne lille gjennomsiktige ting i livet og skildre det på en måte som gjør at jeg også ser og kan sette pris på det.

«For ourselves , who are ordinary men and women, let us return thanks to Nature for her bounty by using everyone of the senses she has given us; vary our state as much as possible; turn now this side, now that, to the warmth, and relish before the sun goes down the kisses of youth and the echoes of a beautiful voice singing Catullus. Every season is likeable, and wet days are fine, red wine and white, company and solitude. Even sleep, that deplorable curtailment of the joy of life, can be full of dreams; and the most common actions — a walk, a talk, solitude in one´s own orchard — can be enhanced and lit up by the association of the mind. Beauty is everywhere, and beauty is only two fingers breadth from goodness. So, in the name of health and sanity, let us not dwell on the end of the journey. Let death come upon us planting our cabbages, or on horseback, or let us steal away to some cottage and there let strangers close our eyes, for a servant sobbing or the touch of a hand would break us down.» Virginia Woolf, The common reader.

1 Comments

  1. Elsker, elsker det utsnittet av Virginia Woolf. Jeg har og lagt merke til at det er fullt av livsglede, fascinasjon og glede over verden hos forfattere som har begått selvmord. Også hos Bjørneboe, det at han kan skrive så nøye om en fiskesuppe i Italia, og ikke minst Édouard Levé!

    Reply

Legg inn en kommentar