Lest: Sofi Oksanens «Baby Jane»

“Ingenting er mer umulig enn å vite det viktigste om sin nærmeste”.

Dette sitatet står på side 66 i den utgaven av Sofi Oksanens “Baby Jane” som jeg sitter med (svensk pocket), og det står som et veiskilt inn til det stedet hvor denne boken kjører.

Den er fra 2005, og det er jeg glad for. Det betyr at Sofi Oksanen blir bedre og bedre.

“Baby Jane” handler om å forelske seg i Piki, og siden om å elske henne. Piki er en kvinnelig jentesjarmør, som synes å alltid være på toppen av det som hender rundt henne. Å forelske seg i og å elske henne viser seg, for den kvinnelige hovedpersonen, å innebære å gå fra et liv til det stikk motsatte.

Det er først når de to flytter sammen at hun finner ut at Helsinkis mest verdensvante festjente er som et superhelt alterego, som blir det motsatte hjemme.

Piki lider av så stor sosial angst at hun ikke en gang kan gå på matbutikken og handle. Hun våger ikke å gå ut døra uten å ha drukket seg til mot.

For å skaffe penger uten å forlate huset starter kjæresteparet en hjemmegeskjeft der de selger brukt undertøy, strømper og sko til fetisjister. Piki tar seg av kundenes telefonbestillinger, mens hovedpersonen får ansvar for skittentøyet.

“Baby Jane” handler om å gå til grunne i galskapen til hverandre. Å lese den føles som å bli trukket ned i et mørke. Jeg kan ikke si at jeg likte det. Jeg var lettet da jeg hadde lest siste side, og samtidig så tung.

Jeg har lest “Utrenskning” av Oksanen tidligere. Hun har en evne til å male store historiske bredpenslede portretter, samtidig som leserens fokus rettes mot karaktèrene og detaljene. Boka hadde en beinhard styrke.

I “Baby Jane” finner jeg ikke dette, men jeg finner poesien hennes og noe skarpt og kantete, som jeg liker selv når det skjærer, selv om dette var en bok jeg så vidt orket å avslutte.

Sofi Oksanen er god på å skildre mennesker og deres nådeløse sammenstøt med virkeligheten. Det gjør vondt bare å lese.

Jeg mener ikke at alle tragedier skal være oppbyggelige, fordi jeg mener ikke at bøker skal være noe annet enn forskjellige.

Likevel har jeg et problem med bøker (og film) som slipper meg ned i et hull uten å rekke ut en hånd så jeg kan komme meg opp igjen. Lars Von Trier er et eksempel. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett hans filmer, og stilt meg selv spørsmålet: Hva er det du vil meg Lars von Trier? 

Når man skriver en bok eller lager en film, om det har noen hensikt, så vil man noe. Her vises man rett inn i sosialangstens helvete, om meningen var at jeg skulle forstå den bedre, så gjør jeg det.

Legg inn en kommentar