Lest: Sheila Heti – How should a person be?

I blant finner jeg en bok som jeg tror at skal være en av bøkene jeg drømmer om å lese. En bok som skal sette ord på noe jeg tenker som ikke er beskrevet noe annet sted.

“How should a person be” presenterte seg som en slik bok. Intervjuene jeg leste med Sheila Heti og omtalene jeg leste om boka gav inntrykk av at “How should a person be” var en dristig bok, at den skulle dekke et slags myraktig feministisk terreng som har vært der hele tiden uten at noen har hatt mot til å skrive om det.

At Lorin Stein avslo å gi ut “How should a person be” fordi den var personlig på feil måte ble en slags hedersbetegnelse. All respekt til Lorin Stein, men en avvisning fra en av patriarkene i amerikansk litteraturs patriarki gjorde “How should a person be” bare mer spennende.

Boka har en smart tittel, slik Dave Eggers “A heartbreaking work by staggering genius” også har det. Med en slags hipster-humoristisk distanse (og jeg er ikke en av dem som bruker hipster som skjellsord), henvender den seg til leseren på en uvanlig direkte måte. Den kutter et ledd ved å si “det er dette du egentlig leter etter”. Selv om jeg ser humoren, vil jeg innerst inne finne ut av dette, akkurat som forfatteren også vil det.

Og her har man hengt meg opp fra kragen med en knappenål. Jeg kommer nok aldri helt ut av en eller annen form for identitetskrise, fordi det rett og slett er for interessant å være i den, til at jeg ønsker å forlate dette spørsmålet: Hvordan skal en person egentlig være?

Kanskje er svaret på spørsmålet også spørsmålet: En person skal være et menneske som aldri slutter å spørre seg selv om hvordan det skal være.

Sheila Heti er en perfekt poster-girl for dette prosjektet. Hun er litteraturredaktør for The Believer, noe som må være en av verdens kuleste jobber. Hun er canadisk, og Canada har ofte de beste amerikanske kunstnerne (For Canada er jo i Amerika). Heti har også gitt ut tre bøker tidligere. Jeg tror på henne.

Handlingen i “How should a person be?” begynner der Sheila, som er navnet på hovedkarakteren i boka, kommer ut av en skilsmisse. Hun er i slutten av tjueåra og vet ikke hvor hun skal gå nå som det verste hun kunne forestille seg kunne hende, nemlig at hun ble voksen og skilt, har hendt henne.

Sheila begynner å intervjue sin beste venninne billedkunstneren Margaux om hvordan en person skal være. Margaux er også navnet på en billedkunstner som bor i Toronto, og hun er forfatter Sheila Hetis beste veninne, sa man kan anta at en god del av samtalene er reelle.

Samtalene tas opp på bånd. Sheila har fått i oppdrag å skrive et feministisk teaterstykke, men hun står fast i prosjektet og samtalene med Margaux begynner etterhvert å overskygge det hele.

Mer enn å være en feministisk bok synes jeg at “How should a person be?” makter å diskutere kunst og kunstnergjerninger på en interessant og morsom måte.  Margaux og Sheilas vennskap er delvis basert på deres genuine ønske om å lage bra kunst. De er enige i at de beste kunstnerne er de som har en genuin humor i uttrykket, som de selv sier: “who knows where the funny is”:

Margaux: David Lynch is pretty funny.

Sheila:  And Harmony Korine is hysterical. And do you think Werner Herzog is hysterical?

Margaux: (laughing) Oh my God, yeah, He´s really funny in a Kafka kind of way.

Sheila: I think Manet is funny.

Margaux: Yeah, Manet is very funny.

Sheila: And Kierkegaard is really funny.

Margaux: Really? I see him as so sweet. I see him much more like poetry.

Sheila: Do you think Nietzsche`s funny?

Boka foregår mye i dialogform (som et skuespill om du vil). Sheila Hetis språk er fortrolig, enkelt og muntlig. I blant er det slapt, “How should a person be?” er en løst skrevet bok.

Andre ganger er Hetis språk suggurerende på en måte som minner meg om Kathy Acker, eller kanskje handler likheten like mye om at hun er så direkte, noe som blir spesielt tydelig i sex-scenene.

“How should a person be” er en rå bok. Det er følelsen av å ha en usensurert tilgang til Sheilas indre liv som hekter meg (Knaus-syndromet?). Når jeg kommer halvveis vet jeg at den kommer til å være alt for kort. Jeg vil lese mer.

Sheila Heti er temmelig brutal i fremstillingen av Sheila i boka. Sheila er selvdestruktivt navlebeskuende og livredd for ikke å bli en stor kunstner. På samme tid er hun morsom og sjarmerende. Jeg får følelsen av at karakteren Sheila er en slags vrangside forfatteren vil vise frem av seg selv, den som ikke synes om man skulle treffe henne og snakke med henne.

Jeg synes ikke at “How should a person be?” sier noe nytt om å være kvinne eller jente. Det jeg finner er likevel en uvilje mot å presentere hovedpersonen eller noen av de andre kvinnelige karakterene som snille, flinke eller lette å like.

Kvinnene portretteres som seriøse kunstnere, men det er en selvfølge er det ikke?

På samme måte som Sheila i boka leter etter autensitet, har forfatteren Sheila forsøkt å uttrykke den. Det er ikke alltid vakkert, men når det er vakkert så er det virkelig vakkert.

Boka er nylig gitt ut i USA og er ikke oversatt til norsk.

5 Comments

  1. Er dette en bok for menn som har runda halve sekler? Jeg ble faktisk veldig nysgjerrig på den, og er som deg enig i at hipster-ordet mer er et honnørord enn et skjellsord. Det er bare litt hipsteraktig å skjelle ut begrepet.

    Reply
  2. Jeg hadde heller ikke hørt om denne før, så den skal jeg sjekke ut! Kanadiske forfattere er forøerig svært undervurderte, fordi de forsvinner litt i skyggen til storebror USA. Da er det lett å glemme at de finnes, så takk for at du minte oss på det.

    Reply

Legg inn en kommentar