Lest: Sara Stridsberg – Drømfakulteten

Foto: Kristine Kleppo

«Drömfakulteten» har stått i hylla mi lenge. Jeg kjøpte den i 2006 etter å ha kommet over navnet til Sara Stridsberg i et magasin.

Jeg letet opp bøkene hennes i en bokhandel i Göteborg, og ettersom jeg var student hadde jeg bare tenkt til å kjøpe pocketutgaven av debuten hennes «Happy Sally». Men coveret på Drømfakulteten var så fint, og Valerie Solanas er fascinerende så jeg klarte ikke å la den bli igjen i bokhandelen. Jeg tror til og med at det er en førsteutgave, men nå er den revet og brettet alle veier, så jeg tviler på at den er verdt noe.

Å lese Stridsberg for første gang var som å falle ned i en brønn med et vindu ut mot verden, der alt ser litt annerledes ut og lydene er som lydene når man hører dem under vannet.

«Happy Sally» leste jeg med en gang, men med «Drømfakulteten» var det vanskeligere. Jeg hadde kjærlighetssorg akkurat da tror jeg, og tanken på å lese om ensomme Valerie Solanas, som dør alene i sitt eget oppkast på et sykehus for junkier og prostituerte i San Fransisco, var bare alt for mye for meg å ta innover meg. Den ble liggende etter hundre sider.

I forrige uke plukket jeg «Drömfakulteten» opp igjen.

Det handler om Valerie Solanas, ei svært ressurssterk, smart og talentfull jente fra whitetrash USA. Hun blir misbrukt av faren sin som liten, begynner å prostituere seg som eldre og ender opp i utkanten av kretsen til Andy Warhol.

Solanas er best kjent fordi hun skjøt Andy Warhol i brystet, og for å ha skrevet det ekstremfeministiske SCUM manifesto. «Drömfakulteten» er ikke biografien om Solanas, men en fiksjon om henne.

Den tar utganspunkt i Solanas som ligger på dødsleiet og faller inn og ut av bevissthet. Drømmer, fantasier og minnene fra livet hennes er boken. Det er logikken og handlingen. Hele romanen er en skitten, fantasifull, vond, hard, myk og sår drøm. Å lese den er virkelig som å trå inn i det indre universet til et menneske som er bortenfor verden.

Gjennom dialoger og skildringer treffer vi en håndfull mennesker som betyr noe for henne. Moren Dolores, psykologen, bestevenninnen Cosmo, Silkepojken, Andy Warhol og flere av hans nærmeste på The Factory.

Det jeg liker best er  å forsvinne i denne verdenen som jeg ikke forstår, men som er fascinerende. Det er Solanas i eventyrland på en måte.

Fortelleren selv går flere ganger i dialog med hovedpersonen, og jeg får en følelse av at Stridsberg har dykket så dypt ned i sin egen oppdiktede Solanas-verden som hun overhodet kan uten selv å drukne.

Fortelleren har det vondt fordi hun vil yte Solanas rettferdighet og hun har det vondt når hun må vitne om hvordan Solanas ødela seg selv. Det er et samspill som fungerer veldig godt, og som er hjerteskjærende.

«Drømfakultetet» har vært forferdelig å lese, men den er forferdelig på en fantastisk vakker måte.

Legg inn en kommentar