Lest: OSV. av Johan Harstad

Bokas hele tittel er «Vietnam Bosnia Rwanda Tsjetsjenia Somalia Darfur Afghanistan Irak OSV.»

Jeg leste i et intervju med Johan Harstad at han ble i dårlig humør av å skrive denne boka. Det forstår jeg godt. Det jeg følte mens jeg leste den stemmer temmelig bra med den Jackson Pollock inspirerte kunsten på coveret.

Vaktmesteren
Johan Harstad tar på seg en rolle med OSV. som minner om det Jens Bjørneboe gjorde med Bestialitetens historie. Han tar for seg samtidens verste kriger og forsøker å si noe om hvordan de gjør folk til ofre og overgripere.

Dette er en hard kritikk mot verdenssamfunnet, FN og mediene. Harstad tar blant annet et oppgjør med hvordan FNs tilbaketrekning fra Rwanda i praksis førte til at 800 000 mennesker ble slaktet ned. Mens mediene som skulle ha gjort sin samfunnsoppgave ved å fortelle folk om det som skjedde, brukte sendetid, spalteplass og korrespondenter på å dekke Tonya Hardings skøyteløp under OL på Lillehammer i 1994 og saken mot OJ Simpson istedet.

Husdramatikeren
OSV er et skuespill som Harstad skrev mens han i ett år jobbet som husdramatiker på Nationaltheatret. Den fungerer likevel godt på papiret, til tross for at jeg savner Harstads fortellestemme slik den er i romanene og korttekstsamlingene hans.

Å lese OSV. setter meg i en slags pussig virkelighet, halvveis på en scene og i en krigssone. Jeg forestiller meg karakterene som virkelige, men også som skuespillere på en teaterscene. Dette fungerer også som en slags beskyttelse, fordi mellom de verste hendelsene i boka og meg, står det også en person på en scene og tolker dette.

Krig på innsiden
Det handler om en rekke mennesker som på ulike måter kjemper en slags krig, med seg selv, med andre, med verden. I sentrum står en familie med en far som sliter med traumer fra Vietnam, en sønn som er krigsfotograf og en datter i sorg. OSV, inneholder et stort galleri av karakterer som er involvert i krigene og som fører dialoger med hverandre. Til sammen blir det en slags symfoni av stemmer der meninger, ideer og forklaringer kastes mellom dem.

En av OSV. sine svakheter er at det til tider blir mye prat. Det er ikke kjedelig, men jeg tror at boken kunne vært sterkere om dialogføringen også hadde vært mer disiplinert. Fordi teaterstykket er så uvanlig langt er det ikke helt usannsynlig at det vil kunne bli gjort noe med det i en oppsetning.

Jeg blir redd. Jeg blir sint.
Jeg liker virkelig at Johan Harstad er så forbannet her og at han er så ekstremt uredd at han kan ta for seg et tema som dette. Bare tittelen på stykket røper hvor ambisiøs han er. På en enormt sympatisk måte tar han samtidens verste kriger på skuldrene. Vi trenger flere sinte forfattere som gjør oss lidenskapelig opptatt av verden omkring.

Denne boken har satt et støkk i meg både som journalist og menneske. Jeg har blitt mer bevisst på hvor skjøre vi er, og hvor utsatt vi er for hverandre. OSV. har gjort meg reddere, sintere og mer bevisst. Jeg er glad for å ha lest den, men den har også gjort meg mer utrygg.

NB: Johan Harstad har lagt ut et eget soundtrack til boken som spilleliste på Spotify.

Legg inn en kommentar