Lest: Nick Hornby – Juliet, Naked

Foto: Kristine Kleppo

Nick Hornby, hva skjedde?

Hans nyeste bok «Juliet, Naked» markedsføres som forfatterens comeback etter en rekke «mellomromaner».

Problemet med markedsføringen er at «Juliet, Naked» også er en mellomroman, på en nedovergående kurve. Slik har forlaget fått meg til å gi denne boken en sjanse, men antakelig ikke den neste.

Etter måneders lesning av bøker om krig, melankoli og psykose hadde jeg gledet meg til å lese noe lett, smart og morsomt. Det skulle være et lite pust i bakken før jeg begynte på noe tyngre igjen. Isteden ble det en anpusten oppoverbakke.

«Juliet, Naked» handler om et par i slutten av 30-årene i en liten britisk by, som står fast i et forhold som ikke fungerer. Den mannlige halvdelen heter Duncan og er lidenskapelig fan av rockemusikeren Tucker Crowe, dette er til irritasjon for kjæresten Annie.

Ifølge myten skal Tucker Crowe ha forsvunnet etter et dobesøk på en rockeklubb i USA for mange år siden. Crowes store mesterverk er plata «Juliet». Når den akustiske versjonen «Juliet, naked» kommer i posten blir Duncan og Annie uenige om kvaliteten på plata. Dette blir katalysatoren som får forholdet til å rakne. Midt oppe i det hele får Annie så en mail fra en mann som utgir seg for å være nettopp Tucker Crowe.

Det hele er en god gammeldags farse, men de kan være morsomme, kan de ikke?

Nick Hornby er kjent nettopp for å være god på skildring av fans og forholdet mellom kvinner og menn. I det siste har han også gjort noen hederlige forsøk på å sette seg inn i et kvinnelig ståsted, noe han faktisk gjør ganske bra i denne boken også, til tross for at det er temmelig overflatisk.

Hornby skrev om musikkfans i «High Fidelity», om fotballfans i «Tribunefeber» og begge filmene ble til nokså respektable romantiske komedier. Bøkene var ikke mesterverk, men hyggelig og noe dypsindig lesning på en popkulturell artig måte.

Det jeg ikke forstår er hvordan Nick Hornby kunne finne på å skrive denne boka slik som han har gjort.

Både språket og karakterene er så slapt bygget opp at jeg ikke klarer å følge med på det som skjer, fordi jeg ikke tror på det.

Til tross for at språket er lett og historien enkel går det sakte å lese fordi det er så kjedelig, forutsigbart og lite overbevisende.


Boken gir omtrent like mye sjelelig føde som å overhøre en dårlig cafèsamtale. Skildringene er flate og grove. Det fungerer ikke, og så sitter man der tilbake med en ullen ettersmak og et nokså forraktfullt syn på hovedpersonene.

I den grad det finnes noen dybsindige anerkjennelser har man fått de som leser hundre sider før karakteren i boken forstår det, og da bankes poenget gjennom med slegge.

Det som opprører meg mest er at det virker ikke som om Nick Hornby har forsøkt å skrive en bra bok. Jeg finner lite genuin varme her. Språket mangler fullstendig presisjon. Det er som om forfatteren har skrevet ned det første han fikk i hodet og latt det bli stående.

Jeg tror at Nick Hornby kan bedre, men jeg vet ikke om han lenger liker å skrive.

5 Comments

  1. Jeg holder på å lese denne akkurat og ca 50s inn, koser jeg meg. Visere blir jeg ikke – men nyter jeg overfladisk moro? – absolutt 🙂

    Dette er forresten min første Hornby bok, kun sett filmene, tynt sammenlikningsgrunnlag men da slipper jeg ivhertfall å bli skuffet.

    Reply
  2. Nick Hornby har skrevet de eneste romantiske komediene jeg virkelig liker. Derfor synes jeg også at de tre første bøkene hans (Fever Pitch, High Fidelity og About a Boy) er helt geniale. Det er spesielt det med å vise hvordan tilsynelatende små hendelser får konsekvenser for hele livet til hovedpersonen. Men etter det har det bare gått nedover (kanskje med unntak av A long way down, men den var mer morsom enn direkte bra). Derfor er det ikke så overraskende for meg at du ikke liker Juliet, Naked heller (jeg har ikke lest den ennå). Men det som slår meg er at jeg liker ham bedre når han skriver om håpløse menn enn når han prøver å være mer seriøs som i Slam eller How to be good. Og egentlig er det vel en naturlig utvikling i forfatterskapet, men likevel vil jeg heller at at han skal skrive om musikk og fotball.

    Reply

Legg inn en kommentar