Lest: Louise Erdrich – Love Medicine

  «Love Medicin» er en slik bok jeg kan være glad jeg har lest, men som ikke riktig nådde helt inn.

Noen ganger har jeg en mistanke om at det er med meg det er noe galt med, at jeg rett og slett befinner meg på et sted der jeg kan lese gode ting, men det blir ikke noe gjennomslag i meg.

Jeg liker at bøker setter en støkk i meg, men jeg tror desverre at det skal mye mer enn en god forfatter til. Jeg må være rede på et vis, og boken må treffe meg presist, som en pil i brystet eller panna, foten, eller låret, alt ettersom hvor jeg trenger å bli truffet akkurat da. Ikke alle piler kan ramme alle lesere på riktig sted på en gang. Sånn er det bare.

Det passer forresten ganske godt med denne pil og bue sammenligningen. Louise Erdrich er av indianerslekt, og «Love Medicin» handler om slekter av indianere. Dette er hennes debutbok (1984), og det er virkelig en slik debutbok som debutanter bare kan drømme om å skrive.

«Love Medicine» er en samling av historier, om en slekt og venner på et reservat. Hver fortelling fortelles gjennom en persons stemme, og etterhvert utfyller de hverandre og gir et bilde av skjebnene til denne slekten og disse menneskene.

I den ene historien tar jeg fullstendig side med en part og i den neste får jeg alt snudd på hodet ved å få en versjon fra en annen synsvinkel.

Det er dette som er Erdrichs talent synes jeg, at hun klarer å sette seg inn i så mange menneskers ønsker, viljer og grunner til å handle slik de gjør. Som da mannen som har drept kjæresten sin banker på vinduet til en tilfeldig musikkstudent, og bekjenner hva han har gjort. De gråter på hver sin side av vinduet og jeg får lyst til å gi den brutale morderen en stor klem.

Jeg er så full av beundring for forfattere som klarer å gi liv til så mange sterke og forskjellige stemmer. Har de en slik ekstraordinær evne til empati og observasjoner? Jeg vet ikke. Det er et mysterium for meg.

Erdrichs språk er røft, men likevel forfinet på et vis. Jeg får assosiasjoner til Kerouac. Det kler henne. Den muntlige fortellerstilern kler indianerstammen og gjør stemmene mer troverdige. 

«Love Medicine» er en bra bok, og til tider var jeg oppriktig rørt, men desverre var det også en sånn bok som kan være så bra den vil, men den kunne ikke gi meg alt den hadde å gi fordi vi ikke møtte hverandre på riktig tid.

Bøker kan være som kjæresteforhold på det viset.

Legg inn en kommentar