Lest: Karin Johannison – Melankoloiska rum

Foto: Kristine Kleppo



Bokas tilstand nå: Fuktighet har fått den tynne plastfilmen på omslaget til å slippe i kantene. Lesing gjør at boken har utvidet seg mot høyre. Den står nå av seg selv i en omtrent 40 graders vinkel.

På omslaget ligger ei jente (kvinne) alene i en dobbeltseng. Hun har klærne på og sengeteppet under seg.

Hva handler den om? 
«Om ångest, leda och sårbarhet i forfluten tid och nutid» sier omslaget.

Den finnes også i norsk oversettelse. Det er en idèhistorie om melankoli, hvordan den har påvirket kunstnere gjennom tidene og hvordan den har blitt mottatt i sin tid.

I «Melankoliska rum» behandler Johannison ulike kunstnertyper og ser på hvordan melankoli kan være en vei til høyere status og til lavere status.

Melankoli har i visse tider vært en luksus, og for samfunnet rundt et tegn på en forfinet natur som kan gi høy status om den utrykkes riktig.

Melankoli ute av kontroll, som depresjon eller mental ubalanse gir ikke en slik status. Det kan også ligge noe usympatisk selvsentrert  i melankoli, som må ha gjort mange av disse kunstnerne til et helvete å leve med.

– Han er en ulv
I begynnelsen av boken beskrives melankolikeren som et slags ulvemenneske som beveger seg i grensesonene mellom skog og bebyggelse, villmark og sivilisasjon. Han er et utemmet dyr, hvis uroende nærhet kommer av at han selv er usikker på sin egen natur.

«Han är en tragisk och ensam figur som håller sig undan andra och foredrar mörkret och natten. Huden är uttorkat och gul, ojamn pigmenterad med rispor , blemmor och arr, ibland hårbevuksen. Ögonen är tårløsa, tungan törr och klibbig. Han är alltid hungrig.» (side 36)

Knausgård er ulvemennesket, er han ikke? Alt stemmer helt ned til det lange håret, den ujevnt pigmenterte huden, uberegneligheten og uviljen til å tilpasse seg sivilisasjonen.

Uten tvil kommer deler av Knausgårds posisjon av at han har gjort seg selv til en melankolsk karaktér i sine egne bøker. Han sier at han forteller sannheten, men samtidig er han skamløst selvmytologiserende.

Det er interessant å lese hvordan Karin Johannison tar for seg de melankolske arketypene. Hun peker også på at melankoli ofte har en høyere status for menn enn for kvinner.

Kunne Knausgård vært en kvinne? Jeg vet ikke, men det er vanskelig å forestille seg.

Hvorfor ville jeg lese den?
Dette er en av de bøkene jeg leser ganske mange av i løpet av et år. Fordi jeg tror at den skal gi meg svar på noe jeg har tenkt, eller at den i det minste skal klare å formulere spørsmålet jeg har om det.

Disse bøkene har en tendens til å skuffe meg. Ofte viser det seg at den ikke gir svaret på det jeg ville vite likevel, eller at jeg allerede visste det.

I dette tilfellet handlet spørsmålet mitt om melankoli og kunst. Melankoli som en slags kreativ energi og en positiv følelse av smerte. Det fine som denne boken gjør er å forbinde melankoli med noe som kan være godt, uten å romantisere.

 Hva tenker jeg nå?
Jeg tror at jeg har begynt å se melankoli som en måte å forsøke å helbrede seg selv, en måte å gå inn i noe vanskelig på uten å flykte. Slik blir den også et slags verktøy for å forstå, og jeg tror at det er her kunsten kommer inn.

Det kunstnere ofte gjør er å forsøke å forstå virkeligheten om menneskene rundt dem. Det er uungåelig at man som en konsekvens av dette også støter på en god del smerte. Slik kan melankoli også være en luksus for de som har rom til å tenke gjennom ting isteden for å tenke på for eksempel å ta vare på de rundt seg, eller å overleve. Slik kan melankoli også være en selvsentrert krenkelse av menneskene man lever med.

Det er en fin balanse mellom det å bruke melankoli til noe kreativt og å bli destruktiv. Historien er full av mennesker som har gjort begge deler til det ekstreme og begravd seg selv i prosessen.

«Melankoliska rum» mister interessen min når forfatteren går over i å beskrive ulike kunstneres sykdomsbilde.

Jeg kan forstå at hun knytter mental sykdom og melankoli med hverandre, men når også tolker fysisk sykdom ut i fra en melankolsk forklaringsmodell syntes jeg at hun trekker det for langt. Jeg føler i blant at hun ønsker å bevise noe som ikke kan bevises. «Melankoliska rum» fungerer der den forteller, men ikke der den konkluderer. Den fungerer som en idehistorie, men ikke som et medisinsk dokument.

Legg inn en kommentar