Lest: Ingeborg Bachmann – Malina

Bokas tilstand nå:
En luftig, tørr og gulaktig konsistens. Lenge var den våt etter at jeg mistet den i badekaret, men etter en og en halv uke tørket den igjen. Nå er arkene stive, harde og skjoldete, alle på hver sin måte, slik at boka har blitt mye tykkere enn da jeg kjøpte den.
På de siste blanke arkene har jeg skrevet ned en liten tekst fordi å lese gav meg et behov for å skrive, og jeg hadde ingenting annet å skrive på enn boka jeg leste i. (Dessuten satt jeg hos frisøren med hårfarge i håret akkurat da og fikk ikke lov til å røre meg.)
Hovedperson:
Vanskelig å avgjøre. I sentrum står en kvinne. Boken er skrevet i førsteperson, og etter det jeg har lest andre steder er den i stor grad selvbiografisk. «Malina» er et trekantdrama mellom henne og to menn. Den ene mannen er henne selv. Han heter «Malina» og er hennes kunstneriske, distanserte, observerende og rasjonelle side. Et drivende element i boka er spenningene mellom «jeg» og «Malina». Hovedpersonen har også et destruktivt kjærlighetsforhold til «Ivan», som hun i stor grad holder isolert fra «Malina». I sitt forhold til «Ivan» er hun redusert til en avhengig og kjærlighetssyk kvinne som tar seg av Ivans barn fra et tidligere forhold.
Hva fikk jeg ut av boka?
Jeg har lest diktene til Bachmann før, og jeg liker dem bedre. Denne boka har liten disiplin og presisjon. Det er et forvirrende og kaotisk innblikk i psyken til en kvinne som er i en identitetskrise og en følelsesmessig krise. Jeg finner ingen fast struktur, sjangrene flyter inn i hverandre, drømmer blander seg med virkelighet og metaforer med det konkrete. Likevel har den en slags indre logikk som jeg kjenner igjen. Det er terapiskriving, men jeg syntes ikke at det er noe galt i det. Boken har mange lag og stor dybde, og jeg har i allefall ikke klart å få noen klar forståelse som hva det dreier seg om. Det er ikke en bok man kommer til bunns i tror jeg.
Etterordet i «Malina» forklarer at Bachmann forsøkte å komme frem til en slags «kvinnelig» tolkning av romansjangeren, som ikke lener seg på en mannlig skrivetradisjon. Det er spennende, men det betyr også at det ikke er lett å forstå boka utifra et vanlig vurderingssystem for hvordan en bra bok skal være. Den fremstår som et uredigert rot på mange måter. Jeg må også si at jeg ikke identifiserer meg med oppfatningen av «det kvinnelige» som følelsesstyrt og irrasjonellt. ( Bare fordi mange menn ikke reflekterer så mye over sin egen irrasjonalitet betyr ikke at de ikke har det. ) Faktisk så syntes jeg at det er lettere å forstå «Malina» utifra mine egne livserfaringer. Jeg vet ikke i hvor stor grad dette er erfaringer jeg har gjort meg fordi jeg lever i verden som kvinne, eller som menneske. Kanskje er det begge deler.
Forfatter Ingeborg Bachmann: 
Født i 1926 i Østerrike og død i 1973. Hun ble en litterær superstjerne i en alder av 30 og var en del av den litterære sirkelen gruppe 47 . Hun hadde ikke et lett liv. Både tematisk og utifra sin livshistorie finnes mange paralleller mellom henne og Sylvia Plath, selv om man ikke vet de eksakte omstendighetene rundt hvordan hun døde. Diktene henne er fantastiske, spesielt det som heter «Böhmen ligger ved havet». Bachmann kan være vanskelig å forstå, men er verdt strevet.

2 Comments

Legg inn en kommentar