Kunstnerne som forsvant

Jemima Kirke, bedre kjent som Jessa i TV-serien Girls, har laget en film for Tate Gallery om historiens behandling av kvinnelige kunstnere.

Hun kunne snakket om kvinner i litteraturen og fått historieforvalterne til å se minst like dårlige ut som her.

La meg illustrere med en stikkprøve: I mitt 12 binds litteraturhistoriske leksikon (fra 1982) står f.eks dagbokforfatteren Anaïs Nin bare nevnt under et lengre kapittel om forfatteren Henry Miller (mannlig), og jeg siterer:

 

«Derimot er han (Henry Miller) en sentral skikkelse i de dagbøkene som den eiendommelige dikterinnen Anais Nin har utgitt og som når det gjelder hysterisk selvspeiling søker sin make i verdenslitteraturen.»

 

Legg merke til at Anaïs Nin grammatisk sett bare fungerer som indirekte objekt i denne setningen. Hun har ikke en gang fått en eneste setning der hun er subjekt.

 

Mens leksikonforfatteren karakteriserer en kvinnelig forfatters perspektiv på sitt eget liv som «hysterisk selvspeiling» kunne altså Henry Miller få en helsides bilde og bli hedret som den ultimate selvutleverende forfatter, under overskriften «Henry Miller: Den totale selvutlevering» ved å fortelle om sine seksuelle erfaringer og begredelige kvinnesyn gjennom side etter side. Det interessante er at leksikonforfatteren anerkjenner at Miller portretterer kvinner på en nedverdigende måte. Det er altså mulig for ham å se Henry Millers litteratur som betydelig selv om det han skriver om er støtende, mens Anaïs Nin enkelt kan bli avfeid på grunn av innholdet i tekstene sine.

 

Jeg kunne fortsatt, men la oss se på Jemima Kirke og huske at vi har et ansvar for å ta vare på kulturarven vår på tvers av kunstneres kjønn, at vi lever i en kultur der kunstnere av et av kjønnene fortsatt blir vektlagt mest og at vi har så uendelig mye fint å gjennoppdage.

Legg inn en kommentar