Kunsten å slå en home run når du virkelig trenger den

        (Foto: Kristine Kleppo)

– Jeg hadde funnet noe som jeg var desperat etter å være god til, men jeg visste ikke om jeg kunne bli det, sier amerikanske Chad Harbach til Kommafeil.

Det tok ham 11 år å skrive debutromanen “Utespillets kunst”. I løpet av den tiden lærte Chad Harbach seg å bli forfatteren som kunne skrive den boka han hadde et klart bilde av i sitt indre.

– Jeg hadde tenkt så mye på det. Det som tok tid var å få det ned på papiret, sier forfatteren.

– Jeg hadde skrevet et par gode fortellinger og noen som var forferdelige. Plutselig skrev jeg en roman. Jeg hadde aldri håndtert noe så ambisiøst før. Det eneste jeg kunne gjøre var å fortsette å skrive. Jeg visste at det kom til å ta tid, men heldigvis visste jeg ikke hvor lenge. Det var en prosess med blind prøving og feiling, og hundrevis av timer ved skrivebordet. Sakte begynte jeg å skrive bedre, forteller Harbach.

“Utespillets kunst” er på mange måter den moderne amerikanske baseballens svar på “Moby Dick”. Harbach har blant annet lagt mye arbeid ned i å finne en lignende musikalitet og rytme i språket som Herman Melville hadde.

Boka har fått uttrykket “den store amerikanske romanen” til å løsne hos amerikanske kritikere. De sammenligner Harbach med Johnatan Franzen, John Irving og David Foster Wallace. De tre forfatternes største og kanskje eneste fellesnevnere er at de er kjente som store amerikanske forfattere av store amerikanske romaner.

– Jeg tror at det er sunt å ha en idé om å skrive en bok som er veldig ambisiøs og perfekt. Det får folk til å sikte høyt, sier forfatteren.

I “Utespillets kunst”, eller “Art of Fielding” som boka heter på engelsk, handler det ikke om suksess. Det handler om nederlag. Nederlaget kommer fordi suksessen blir så viktig for hovedpersonene at de begynner å miste fotfestet.

Henry Skimshander er en talentfull baseballspiller som ødelegger karrieren sin når press får ham til å sabotere prestasjonene.

– Dette er noe som har skjedd med noen veldig prominente baseballspillere. Jeg ville skrive om hva som skjer når en privat og eksistensiell krise spilles ut på en dramatisk og offentlig måte, sier Harbach.

I 2004 var Chad Harbach med på å grunnlegge et av New Yorks toneangivende litterære magasinet N+1. Der er han forsatt redaktør. Han forteller at det var lett å relatere til prestasjonspress og ambisjoner mens han skrev “Utespillets kunst”.

– Det var noe som føltes veldig nært mitt eget liv akkurat da. Jeg befant meg i samme situasjon som Henry. Jeg hadde funnet noe som jeg var desperat etter å være god til, men jeg visste ikke om jeg kunne bli det. Nesten hver dag begynte med en hel del tvil og angst, sier forfatteren.

Harbach har sagt at ideen om å trekke inn Moby Dick var det som fikk ham til å begynne å skrive.

Rammefortellingen i “Utespillets kunst” har klare paralleller til “Moby Dick” og universitetet der handlingen i boka foregår markedsfører seg selv på arven etter Melville.

– Moby Dick var viktig for meg fordi jeg forstod tidlig at boken min for det meste skulle handle om hvordan menn forholder seg til hverandre. Jeg ville skrive om dynamikken i mannlige vennskap og da var Moby Dick nærliggende, sier Harbach.

Var det skremmende å skrive opp mot et så stort klassisk verk?

Jeg forstår akkurat hva du mener, og ja det var ganske skremmende. Jeg ville at Meville skulle spille veldig lett. Den måten Westish-universtetet adopterer “Moby Dick” er nesten komisk. De har laget en industri av det. Det finnes bøker som har latt seg inspirere av av andre bøker på en veldig tungnem måte. Jeg ville styre vekk fra det, sier Harbach.

Hvordan klarte du å holde fast på den visjonen du hadde gjennom de 11 årene du skrev?

– Hvordan kunne jeg la være? Jeg tror at det brant seg dypt inn i hjernen min. Utfordringen var alltid å skrive for å få det inn i en annen persons hjerne.

Er det annerledes å skrive om litteratur som journalist nå? Forstår du den på en annen måte?

– Når du har skrevet en bok forstår du bedre hvordan bøker er satt sammen. Det handler om bokas arkitektur. Når en snekker går inn i et hus kan han se hvordan det ble bygd. Jeg tror det er det samme for forfattere, sier Harbach.

Forfattere sier ofte at hver bok er som å begynne på nytt igjen. De må alltid lære seg å skrive den boka de holder på med. Nå skriver du på din andre bok. Føler du det samme?

– Du lærer noe som du kan bruke videre. Du lærer et håndtverk. Likevel er du tilbake på det nederste trinnet. Ingenting du skrev i forrige bok kan gå inn i den neste. Du har lagt alt du har inn i noe og nå er du tom. Det ligger en helt blank bok foran deg.

,

 

Legg inn en kommentar