Kommafeil registrerer: Trend i tiden

Aktører i kulturlivet lanserer stigmatiserende utrykk om kvinner for å få et påskudd til å diskutere dem.

Eksempler:

1. Kulturkjerringdebatten

Hvor kom egentlig «kulturkjerring» fra? Tomas Espedal brukte det aldri. Likevel ble det straks adoptert av en rekke samfunnsdebattanter for å diskutere en sleivete uttalelse forfatteren kom med i en bisetning.

Eller var det kjerringene de ville diskutere? 
Eller var det våre egne fordommer?

Paradokset er jo at straks noen kom med det uttrykket var det aldri noen tvil om hva man diskuterte fordi vi alle, selv vi som sannynligvis vil gå under den betegnelsen en dag, har internalisert de samme fordommene mot de såkalte «kulturkjerringene». Debatten gav så voldsom gjenklang at Espedal aldri behøvde å si mer enn en halv A, likevel fortsatte debatten å rulle.

«Kulturkjerring» har blitt det nye «nigger» og adopteres nå av en solid brøkdel av kvinnelig norsk kulturelitè med positivt fortegn.

2. NRK snakker om «dameromanen»

Nok et stigmatiserende uttrykk om kvinnelige lesere. Jeg har ingenting imot bøkene, sånn bortsett fra at det gjerne er dårlig litteratur som jeg ikke gidder å lese.

Det jeg har noe imot er at hele mitt kjønn skal bli stappet ned i denne klaustrofobiske kategorien. Jeg skjønner ikke hvorfor NRK blander meg inn i dette? Jeg synes strengt tatt at de kloke kvinnene på NRK burde vite bedre,

Debatten om «dameromanen» skader ikke bare bøkene, den skader også meg når jeg ønsker å formidle litteratur fordi når jeg som kvinne skriver om bøker som er skrevet av kvinner må jeg hele tiden slåss mot denne kategorien.

Fordi kjennetegnet ved en «dameroman» er vel at det alltid er dårlig litteratur som mange kvinner velger å lese? Skrev Virginia Woolf «dameromaner»? Nei, jeg tror ikke det. Hun skrev for bra, for intelligent, for vanskelig. Med en kategori som «dameroman» blir hun bare unntaket som bekrefter regelen.

Briljante kvinnelige forfattere og smarte kvinnelige lesere vil aldri klare å bli regelen, bare tusenvis av unntak. Hvorfor skal mitt kjønn som lesere og forfattere defineres utifra dårlig, klisjefyllt og grunn litteratur?

Kan vi ikke snart komme oss forbi dette punktet der vi diskuterer kvinnelige lesere som en gjeng litteraturkonsumerende idioter, som en flokk kveg som leser og leser, men aldri blir noe klokere?

Jeg hadde ikke tenkt å si noe, men nå gjorde jeg det likevel.

6 Comments

  1. Hei Anonym. Jeg mener det kun i sammenheng med at man tar et belastet utrykk, som "nigger" eller "kulturkjerring" og gjør det til en hedersbetegnelse, slik som rappere gjerne gjør med "nigger" og nå som enkelte unge heite forfattere gjør med "kulturkjerring". Sånn bortsett fra det ser jeg at det finnes noen vesentlige forskjeller mellom de to uttrykkene.

    Reply
  2. Tja, jeg vet fortsatt ikke om jeg er enig i den påstanden. "Nigger" brukes vel ikke som en hedersbetegnelse blant unge svarte, snarere som et ord som binder folk sammen, typ "du er en av oss, vi er av samme gruppe". Hvis dette skulle vært overført til ordet "kulturkjærringer" så må det i så fall bety at de som refereres til som kulturkjærringer (middelaldrende kvinner) må begynne å kalle hverandre det. Det kan godt hende de gjør det, jeg har ikke satt meg så godt inn i debatten enda. Mine to cents.

    Reply
  3. Du skriver om de såkalte dameromanene: " Jeg har ingenting imot bøkene, sånn bortsett fra at det gjerne er dårlig litteratur som jeg ikke gidder å lese." Hvordan vet du at det er dårlig litteratur når du ikke gidder å lese dem?
    Å si at en bok er dårlig litteratur uten engang å ha lest dem er temmelig respektløst overfor forfatterne. Før man uttaler seg om en bok bør man ha lest den.
    Dameromaner kan være så mye det, og det er nå engang slik at underholdningslitteraturen stort sett leses av kvinner.

    Reply
  4. Jeg forstår at den uttalelsen kan virke snobbete. Jeg vet at mange liker den typen bøker og koser seg med dem. Det har jeg full forståelse for og respekt for. Jeg har forsøkt å lese et par, men må som oftest gi opp fordi jeg kjeder meg. Det handler om hvordan jeg bruker litteratur. Jeg bruker sjelden litteratur som lett underholdning. Da ser jeg heller på tv, og jeg kan bli sittende å se på noen skikkelig dårlige greier på tv. Det tar mindre tid og krever mindre konsentrasjon enn å lese. Så er det selvfølgelig en avgrensingssak hva som går inn i den kategorien som jeg ikke vil kalle "dameroman", men når den lette underholdningen forsvinner og det blir dyptpløyende og intelligent opplever jeg at den også sprenger seg ut av kategorien. Derfor er jeg så skarp i formuleringene, fordi hvis jeg ikke påpeker at jeg litterært sett synes at dette er dårlig blir poenget mitt borte. Jeg vil ikke at hele mitt kjønn skal settes inn i kategorien for lesere som foretrekker bøker jeg opplever som lette å forstå og dårlige, men jeg vil gjerne at alle som liker å lese dem skal fortsette. Når det gjelder forfatterne så tror jeg heller ikke at båsen "dameroman" er god for dem, fordi den kan hindre dem å bli sett på som mer enn en del av en sjanger og i selskap med andre forfattere som de kanskje ønsker å skille seg fra. I tillegg så forteller den 50 prosent av menneskene i verden at dette ikke er noe for dem.

    Reply

Legg inn en kommentar