Jeg husker hvordan det var å låne en bok

Her er jeg på biblioteket på Majorstua. Jeg leter etter en helt bestemt bok av en bestemt forfatter. Mens jeg går gjennom radene av bøker husker jeg at før, for tjue år siden var det å låne bøker på biblioteket en helt annen opplevelse.

Da visste jeg ikke hvor jeg skulle begynne. Jeg visste ikke hva jeg ville ha. Jeg kjente ikke navnet på mange forfattere og jeg visste ikke hva boka jeg skulle låne handlet om. Jeg var helt åpen og fordomsfri. Jeg gikk fra hylle til hylle, dro ut vilkårlige bøker, så på titler, omslag og leste bak på bøkene for å finne ut hva jeg ville ha. I blant stilte jeg meg foran en hylle, lukket øynene og telte til ti mens jeg dro hånden over bokryggene. Den boka jeg kom til når jeg hadde telt ferdig skulle jeg låne.

Å gå på biblioteket var å oppdage helt nye stemmer og finne helt nye opplevelser.

Nå gjør jeg aldri det lenger. Jeg kan ikke huske sist jeg gikk på biblioteket og plukket ut en vilkårlig bok. Det virker alt for risikabelt. Jeg vet alt for godt hva jeg vil ha. Det er alt for mange bøker og forfattere jeg allerede vet navnet på som jeg vet at jeg vil lese. Jeg er smartere, klokere, mer erfaren og fokusert.

Likevel har noe gått tapt. Overraskelsen over å lese noe jeg aldri en gang har forestilt meg at jeg ville lese.

For et par dager siden leste jeg det siste intervjuet med Stig Sæterbakken i nyeste Vagant og var inne på samme tanke. Sæterbakken snakket om bokserien Den gule serie:

«Opp gjennom årene, hver gang jeg har fått øye på en av de knallgule omslagsryggene på et antikvariat, har jeg kjøpt boken, uavhengig av om jeg har hørt om forfatteren eller ikke. Det er noe uvurdelig med en bokserie som det går an å ha en slik tillit til.»

Nå som jeg har begynt å huske hvordan det var å gå på biblioteket og famle meg frem til bøkene, å ha absolutt alle bøkene som register for hva jeg skal velge, kommer også et enormt savn og behov for å gjøre det igjen.

Jeg tenker at fra nå skal jeg gå på biblioteket og låne en bok jeg aldri har hørt om av en forfatter jeg aldri har hørt om hver eneste måned.

Da forstod jeg også hvor fantastisk biblioteket er. Det er en tendens til at folk, og jeg har selv gjort det i perioder med god råd og stor tilgang på bøker, nedvurderer det å låne bøker på biblioteket.

Akkurat som om det er noe trist ved bibliotekbøker. Som om de ikke er viktige å låne, å lese eller å levere i tide fordi de er gamle, ikke koster noe og til enhver tid er tilgjengelige (ok, ikke Nesbøs nyeste).

Det er når man har begynt å tenke slik at man skal ta et tak i seg selv tror jeg. Det er når man tror at noe ikke har en verdi bare fordi det er gratis at man virkelig kan vite at hjernen har tatt seriøs skade av dette pengedrevne samfunnet.

11 Comments

  1. Kjenner meg veldig igjen her Kristine. Det var kjempehyggelig og litt nostalisk lesing… Plutselig var jeg tilbake på gamle Tønsberg bibliotek med bestemor som lærte meg å elske bøker. Tusen takk!

    Reply
  2. Fint innlegg, Kristine.

    Jeg elsker å gå på biblioteket og har stortsett alltid med veslejenta på 1 og storebror på 6 år. Vi tegner, leser, leker og hygger oss. Deretter låner vi en hel stabel med bøker, så mange at vi sjeldent klarer å få lest ut alle før neste biblioteksbesøk. Selv om jeg kjøper bøker så elsker jeg biblioteket, det er litt magisk.
    Mari – Flukten fra virkeligheten.

    Reply
  3. Det var veldig bra skrevet. Vi har også en bokblogg som heter lesekongen.blogg.no kanskje du tar deg en titt innom den 🙂

    Reply
  4. Kjenner meg igjen i dette, men av og til hender det faktisk at et cover bare lyser mot eg og låner boka uten å vite noe om boka annet enn det som står på omslaget. Dessverre får jeg sjeldent gode leseopplevelser av det.

    Reply
  5. Å, nå ble en gammel bibliotekar varm om hjerterota! Du skriver så fint om akkurat det jeg tenker er det flotte ved biblioteket: muligheten for å bli overrasket.  

    Reply
  6. Takk for en tankevekkende artikkel! Jeg leste den i går, og
    av en eller annen grunn har den ikke sluppet taket i meg. Jeg tror det er fordi
    du klarer å sette ord på denne følelsen mange av oss har til bibliotek og
    hvilken betydning et slikt sted har og har hatt i våre liv. For meg var det lokale
    biblioteket utrolig viktig da jeg var yngre. Jeg var der minst en gang i uken,
    lånte masse bøker jeg ikke visste noe om, og leste og leste, ofte ting jeg var
    for ung til å forstå noe som helst av. Det var et lite bibliotek, men hyllene
    virket endeløse.

    Og så var det bøkene da. Jeg liker fortsatt å gå langs
    reolene og se om det er bokrygger, tittel eller forfatternavn som vekker
    interessen. Men jeg har en helt annen referanseramme når det gjelder bøker nå
    enn den gang. Ofte er det en avisartikkel, et innslag i radio eller tv, et
    blogginnlegg eller lignende som vekker min interesse for en spesiell bok. Eller
    en klassiker som jeg kommer på jeg må lese! Da er det en fantastisk
    luksus å logge seg inn på bibliotekets nettsider, reservere en bok og hente den
    et par dager senere! Og det helt gratis!

    Reply
  7. Herlig innlegg, og jeg tar meg i å nikke gjenkjennende til mye av det du skriver om her…
    Flott og interessant blogg du har!
    Hilsen fra Liv Hege

    Reply
  8. Kjempeflott skrevet. Helt enig! Så flott at noen tar opp sånne saker, virkelig. Å være på biblioteket er en av mine favorittaktiviteter….! 🙂

    Reply

Legg inn en kommentar