Intervju: Litteraturkritiker Susanne Christensen

susanne

“When you grow up your heart dies”, siterer Susanne.

Det som føles sant kan komme fra hvor som helst, ikke bare fra bøker, men også fra ei venneløs jente i en highschoolfilm fra 80-tallet.

-Hva het hun jenta med pannelugg og svarte klær i Breakfast Club igjen?
-Allison, svarer Susanne.

Når vi blir voksne så dør hjertene våre. Nå er vi vel voksne, både jeg og kritiker Susanne Christensen.

– Jeg tror at man kan motarbeide det ved å skrive og observere, sier hun.

Det er november. Jeg gikk til jobb i mørket om morgenen og etter åtte timers arbeid gikk jeg tilbake ut i mørket om ettermiddagen. Man går hjem, spiser og forsøker å roe hjernen ned så den kan få sove, for å klare å stå opp igjen og gjenta de samme tingene.

Jeg tråkker nedover Grunerløkka i høstløv oppløst til gjørme, passerer en bro og en kirke og stiller meg i lyskrysset. Over fotgjengerfeltet inne på Café Sara i Torggata i Oslo møter jeg litteraturkritiker Susanne Christensen.

Jeg oppfatter henne som en kritiker i ordets rette forstand, med et fininnstilt kritisk sinn. Derfor er jeg også litt redd.

– Jeg fikk høre at det ikke gikk an å være kritiker i lengre perioder. Det har jeg forsøkt å få til, sier Susanne.

Jeg forestiller meg at hun skriver med neonfargede sprittusjer, billige bic-penner, alt som kan sprettes ut på lommekniver, utrevne sider av pønkmanifester, feministteorier, poplåter,  molotov-cocktails, avantgardistiske strikkepinner.

Jeg er ofte uenig med henne, men det er alltid interessant å være det. På sitt beste ligger det en risiko i Susannes tekster som gjør at å lese dem kan føles som å hoppe fra en klippe. Når jeg åpner avisa kommer det samme rushet man får før man satser og lar seg selv falle.

– Det er ikke lett for meg å leve av det jeg gjør. Det er aldri lett. Tekstene flyter ikke ut av meg, sier Susanne.

Hun snakker på dansk, fordi selv om hun skriver for norske Klassekampen og Vagant i hovedssak, kommer hun fra Danmark.

Hun bor i Berlin og kaller det for et økonomisk eksil. Nå har Vagant-redaksjonen kommet etter. Å bestemme seg for å være litteraturkritiker i Norge i dag, uansett kvaliteten på hva en gjør, er å innfinne seg med å leve i en kontinuerlig økonomisk krise. Det kreves minst like mye stahet som litterære analytiske evner for å bli værende.

Du begynte med å gå på forfatterskoler. Var det å bli forfatter en tanke som du forlot etterhvert?

– Ja jeg gjorde det. Jeg søkte meg flere ganger inn på den danske forfatterskolen. En gang ble jeg invitert til intervju. Der møtte jeg et panel av skolens representanter. Det gikk dårlig. Jeg kom ikke inn og fikk en følelse av at det ikke var fordi de ikke likte tekstene mine, men fordi de ikke likte møtet med meg. Jeg forsto ikke hva de ville ha.

Etter avvisningen i Danmark reiste Susanne Christensen til Norge for å gå på Skrivekunstakademiet i Bergen.

– Det var en veldig intens periode. Vi var mellom 10 og 15 mennesker som satt rundt et bord og diskuterte. Vi ble en gruppe som var tunet inn i hverandre og fikk en avansert følsom måte å kritisere hverandres tekster på. Den meditative stemningen som oppstod er noe av det fineste jeg har opplevd, sier Susanne.

– Jeg ble opptatt av lesning, kritikk og respons. Vi har et bilde av at den unike forfatteren som skriver i vei er et geni. Jeg hadde lyst til å sette fokus på apparatet som ligger rundt. Å være redaktør blir sett som en sekundær måte å jobbe med tekst på, men ser man på en genierklært diktsamling som T.S. Eliots “The Wasteland” så er den endelige versjonen voldsomt redigert av Ezra Pound.

Senere fortsatte hun på skrivelinja i Bø, ei bygd bestående av bønder, rånere, et stor undanningsintitusjon og en liten klasse forfatterspirer.  Her møtte hun og Audun Lindholm (nå redaktør i Vagant) hverandre.

– Det var et gledelig møte og et aktivistisk utgangspunkt for oss begge. Inspirert av dekonstruksjon kritiserte vi kunstnerrollen og kunstnergeniet. På den tiden eksisterte det en slags kult rundt det å debutere. Vi ville fokusere på litteratur, men ikke nødvendigvis på å debutere skjønnlitterært.

I Bø møtte hun også film- og litteraturakademiker Eivind Røssak, som inspirerte henne til kritisk akademisk tekning.

– Jeg leste Judith Butler og Simone de Beauvoir. Intellektuell teori blir som å kjøpe nye brikker til et puslespill. Verden ser annerledes ut. Jeg ble opptatt av å skrive essays og kritikk. Det jeg skrev endret seg og ble noe annet. Der ble jeg værende. Jeg føler ikke at jeg har kjøpt forfatterdrømmen, men likevel har jeg funnet en genre å jobbe innenfor, som selv om den oppfattes som sekundær i forhold til litteraturen tilfredsstiller meg kreativt.  Å skrive er en måte å få seg selv til å føle seg i live på, sier Christensen.

Det aktivistiske utgangspunktet er sentralt i Christensens kritikergjerning. I 2011 ble hun kåret til “Årets kritiker” av Kritikerlaget, men hun er var mot å bli komfortabel i en slik rolle.

– Nei, det ville være døden på en måte. Jeg må være intellektuelt interessert, snakke meg selv imot. Det var deilig å få en slik anerkjennelse, men jeg vil ikke finne èn idè om litteratur å ta patent på. Jeg vil holde på bevegeligheten, sier hun.

Du beskriver deg selv nesten som et slags kollektivt produkt.

– Jeg liker at du sier det. Jeg føler fortsatt at jeg jobber kollektivt. Jeg blir litt lei når jeg leverer en tekst og den bli behandlet som et objekt. En redaktør skal samarbeide om en tekst. En god redaktør skal være et drivhus. Det er også en grunnleggende kollektiv tankegang. Teksten er ikke et objekt som blir kjøpt, men en prosess.

Du blir ofte omtalt som en litterær kritiker. Tenker du på det du skriver som litterært?

– Jeg har det språket jeg har, med noen eksentriske vaner. Jeg kan ikke ha en oppskrift for litterær kritikk som gjelder for hver bok jeg anmelder. Jeg er interessert i å finne ut av hva bøkene sier. Jeg er interessert i kunstverket som tar meg inn i en situasjon som jeg må forholde meg til og beskrive. Det handler om å åpne seg for bokens impulser, noe som kan gjøre at jeg trenger å skrive om en film eller om noe jeg har opplevd. Dette må materalisere seg organisk. De grepene jeg velger må føles viktige å bruke for å anskueliggjøre hva jeg tenkte da jeg leste teksten. Jeg har en sterk vilje til å formidle. Jeg tror man må finne noen særegenheter i seg selv og utnytte dem.

Det finnes mye klisjefylt litteraturkritikk. Tenker du noen gang at for å rettmessig kunne kritisere en bok må du skrive bedre enn det forfatteren selv har gjort?

– Det er en risikosport å skrive anmeldelser. Jeg er ekstremt selvkritisk og kan ha en angst for publisering. Jeg synes at man skal ta forfatterne alvorlig. Det er et alvor i skriften. Det handler om et eksistensielt alvor, om det er i litteraturen, er det også i kritikken og hverdagen, avslutter Susanne.

Vi kommer ut på gaten og går i hver vår retning. Hun flyr hjem til Berlin og dagene tar meg igjen inn i et flimmer mellom mørket, lyset fra lysstoffrørene på kontoret, mobiltelefonene og dataskjermene. Søvnløsheten fortsetter. Jeg presser fingrene inn i håndflatene mine for å holde ut. Dette voksenlivet som har aksellerert til noe jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Jeg tror fortsatt at det bare skal ta noen dager å skrive ut ordene fra Susanne. Èn uke senere har jeg fortsatt ikke sett på notatblokka. Jeg ligger på et badegulv, kaster opp og nekter å fortsette å jobbe. Det var i november. Det er mars når jeg endelig kan skrive ferdig dette intervjuet.

– When you grow up your heart dies, sier Allison.
-Å skrive er en måte å få seg selv til å føle seg i live, sier Susanne.

7 Comments

    • Det går mye bedre nå. Jeg gikk på en smell, men det var tiden før smellen (som beskrives her) som var verst. Jeg sa opp jobben og tok noen grep. Det var skummelt, men nødvendig. Håper du har det bra!

      Reply
      • Det var godt å høre! Jeg har det stort sett veldig bra, men kjenner også på arbeidspress iblant, og prestasjonspress. Noen ganger kan det å være utslitt kjennes veldig likt som det å være deprimert

        Reply

Legg inn en kommentar