Inn i vakkert mørke – Intervju med Jan Roar Leikvoll

Jan Roar Leikvoll (Foto: Tove K. Breistein – Samlaget).

Det var som himmelen aldri ville endre seg, lyset aldri meir meisle sprekker i mørkret og sleppe ny dag til.

Dei varme sommardagane var borte, hausten var komen med klar luft…

Jan Roar Leikvoll skrev dette, satt ordene inn i en bok og reiste til Hviterussland.

– Kan du høre meg?
– Ja, jeg hører deg, sier han over ei Skype-linje.

For ikke så lenge siden kom Bovara i bokhandlene. Det er Leikvolls tredje roman etter Eit vintereventyr og Fiolinane. Det er også et tredje skritt ned i hans helt særegne mørke.

Oppmerksomheten rundt boka, som har fått kritikere til å mene at han er en av landets mest lovende forfattere, har likevel sendt ham ut av Norge.

– Jeg hater å være i fokus. Når boka kommer er det noen dager det står på, men det er alle de andre dagene, når jeg sitter ved skrivebordet og skriver, gleden ved å forsvinne inn i en verden som er min til et sted som bare er mitt. Det er derfor jeg driver med dette, sier han til Kommafeil.

Det ligger et marerittaktig skjær over Bovara. Det handler om den halte munken Frrok, som bor i et kloster utenfor en italiensk landsby. Han savner elskeren sin, munken Flori, som har satt seg i et tårn for å skrive og forelsket seg i ei av horene i Bovara.

Frrok forsøker å få tilbake makten over tilværelsen. Grusomheter begynner å eskalere. Det gjør vondt å lese, men Leikvoll beskriver det som skjer, gjennom Frroks synsvinkel, i et språk som både er poetisk og følsomt.

– Det er kanskje sært, men jeg føler at jeg lever i to forskjellige verdener, sier forfatteren.

Denne gangen hadde Leikvoll bestemt seg for å skrive en lys historie.

– Så stoppet jeg opp. Da jeg begynte å skrive følte jeg at jeg ikke var ferdig med mørket. Bovara er en ferdigstillelse av den mørkheten som de to andre bøkene bestod av, sier forfatteren.

Om Eit Vintereventyr og Fiolinane sier du i et intervju med tidsskriftet Lasso: “jeg skyldte min sorg å skrive de to bøkene” Hva mente du med det?

– Jeg ønsker å gå inn i følelser, uansett hva de er. Som forfatter skaper jeg historier ut av det. Det eneste jeg kan gjøre med følelsene mine enten de er gode eller dårlige er å lage kunst.

– Er Bovara også et sorgarbeid?

– Ja, det er en avsluttende fase på sorgarbeidet. Det er viktig for meg å ikke begrense følelsene når jeg skriver noe. Jeg tror ikke man kan skrive seg ut av noe, men jeg har et behov for å skrive om det.

Hvordan føles det da å skrive om noe som er veldig mørkt og vondt?

– Det skaper en veldig følsomhet overfor verden rundt meg. Jeg tar desverre med meg den følsomheten der jeg er hele tiden.

– Var følsomhet noe som kom med skrivingen eller har du alltid vært følsom?

– Jeg tror at den har vært i meg veldig lenge, men jeg tror også at den hjelper meg å skrive. Jeg har en veldig trang til å gå til bunns i det jeg skriver om. Å gå så langt ned som det går an å komme, så langt inn i det på en måte.

– Hvordan er det da å skrive de mest brutale scenene?

– Det er vanskelig å skrive det, men etterpå føler jeg meg lettere. Jeg har lukket en dør i livet mitt. Det har kostet, men de har vært ekte. Det er noe sant i det. Det jeg skriver må føles sant.

– Bøkene dine blir gjennomgående beskrevet som mørke og veldig vakre. Er det for deg en sammenheng mellom mørkt og vakkert?

– Jeg tror at det finnes en veldig sterk sammenheng. Det handler om følelser. Det vakre og det vonde spiller på vidt forskjellige strenger. Kanskje handler det om ekstremer. Å føle på det å være menneske. Jeg vil at folk skal kjenne seg igjen, selv om de ikke har opplevd noe lignende, vil jeg at de skal gjenkjenne en angst eller uro i bøkene.

Jobber du bevisst med et vakkert språk som en motsetning til handlingen i det du skriver om? Oppstår det noe der, som gjør det interessant å skrive?

– Jeg merker at det oppstår en spenning, men jeg har aldri tenkt på det bevisst. Det er rett og slett min måte å skrive på. Jeg har alltid vært glad i det poetiske. Jeg er glad i Tarjei Vesaas og Tor Jonsson.

Du skrev en stund før du begynte å gi ut bøker. Hva tenker du nå om å ha gått fra å bli refusert til å bli hyllet som en av Norges mest lovende forfattere?  

– Jeg trengte tid til å bli god. Jeg er ikke en av dem som kunne gitt ut ei bok som 20-åring og fått bra kritikker. Jeg tror at dette er et resultat av mange års hardt arbeid som bærer frukter, og jeg jobber hardt ennå. Jeg tror at man må fortsette å gjøre det hvis man skal holde det gående.

– Hvordan blir neste bok? Blir det en solskinnshistorie?

– Nei, men det blir forhåpentligvis en annen side av meg og livet, noe annet enn de tre forrige bøkene. Skumring, kan man kalle det. Det er vel det jeg holder på med.

,

 

Jan Roar Leikvoll blir også å møte i sesongpremieren på Bokprogrammet på NRK2 førstkommende tirsdag 11. september kl 21.30.