Ingen kommer undan politiken

Slik så det ut da jeg kom med toget. Himmelen var lyseblå, vinden iskald og kanalen frossen.

Jeg er på en måte landflyktig her i Gøteborg.  Ingen har ennå spurt meg om det er behov for en kvinnedag. Det er frigjørende i seg selv å slippe.

Sverige er et slikt land der man kan omfavne feminismen uten unnskyldninger. I Gøteborg arrangerer de kvinneverdensmesterskap i håndbak i dag.

Jeg besøkte Gøteborg Stadsbibliotek. Er det ikke fint? Det finnes en sosialdemokratisk trygghet innenfor disse enkle brune murveggene.

I anledning kvinnedagen hadde de laget en utstilling av feministisk litteratur. Legg merke til det fine skiltet. Jeg skal vedde på at de ikke har slike på Deichman.

Det er påfallende mange feministiske bøker trykt på 2000-tallet som er lyserosa. Man kan få en følelse av at den er for å si: «Nå kan dere lese feministisk litteratur uten å miste deres identitet som jenter. Vi skal gi dere rosa, glitter, hjerter og små pusekatter, så dere kan føle dere trygge bak disse permene» Jeg kan forstå det. Jeg liker til og med fargen. Jeg er også et barn av dette samfunnet.

Sofi og Sara, begge Nordisk råd vinnere. Begge brilliante på hver sin måte. «Baby Jane» står på lista mi over bøker jeg veldig snart gjerne vil lese.

Dette er en svensk klassiker, men både boken og forfatteren er norsk. «Egalias døtre» er nesten glemt i Norge og den har fått kultstatus i Sverige. I en politisk satire snur Gerd Brantenberg kjønnsrollene på hodet, og gjør det lettere å se de store linjene. Egalias døtre handler om et matriarkalsk samfunn der kvinnene er undertrykkere og mennene de undertrykte.

Jeg vet ikke om vi i Norge har et politisk klima for at denne boken kan bli en klassiker. Å lese en slik bok vil i seg selv oppfattes som aggresjon. Punktene den trykker på er så ømme at satiren ikke har rom til å bli forstått, tror jeg, hvis ikke vi skaper det rommet.

I førsteetasje var det svensk mammut-salg. Jeg tror at dette må være det vakreste omslaget til «Alice i eventyrland» som jeg har sett noensinne. Boken var en del av en samling sammen med Louisa May Alcotts «Unge kvinner», Burnetts «Den hemmelige hagen», Maria Gripes «Agnes Cecilia» og «Pappa Långben» av Jean Webster. Om jeg hadde kjent en svensk jente på 11 år, så skulle jeg kjøpt disse bøkene til henne. Jeg tror at jeg blir nødt til å finne henne i meg selv, og gå tilbake.

Legg inn en kommentar