Har lest: Celine Curiol – Blindspor

Utgitt på Bokvennen Forlag
Oversatt av Bente Christensen

Jeg har virkelig ikke lest mange bøker i det siste. Jeg har begynt på ti, kastet de fra meg, lest dikt og artikler istedet. Jeg er en særdeles rotete leser når jeg får lov til å holde på som jeg vil, og jeg vil ikke komme med noen unnskyldninger for det heller.

Celine Curiols «Blindspor» har jeg nå endelig klart å lese ut på en knapp uke. Forfatteren er fransk. Det er hennes debutroman, og hun er varmt anbefalt av Paul Auster på baksiden. Slikt liker vi.

Det handler om en ung kvinne i gifteklar alder (herregud for et forferdelig uttrykk!) som ikke har noen å gifte seg med. Hun jobber på Gare Du Nord, en av de største jernbanestasjonene i Paris, der hun leser opp togtider.

«Blindspor» er en slags reise i hennes indre, og samtidig på kryss og tvers i gatene i Paris.

Språket er poetisk, følsomt, og så personlig at det føles selvutleverende, til tross for at jeg vet lite om hva slags følelsesliv forfatteren i boka har hatt. Poetisk sett er det en kontinuerlig turnøvelse som ofte fungerer, men som også tidvis mister balansen og faller.

Dramatisk minner «Blindspor» en del om Paul Auster, men med den  magiske realismen kraftig nedtonet.

I begynnelsen av boken må jeg innrømme at jeg var temmelig irritert på den lille franske piken, som lekte med mennene som var tiltrukket av henne og deklamerte i et selskap at hun var prosituert for å gjøre seg selv interessant. Jeg har veldig lav toleransegrense for slike jenter.

Når hun endelig da får en slik villfaren mann, som har verdens beste kjæreste hjemme, på kroken blir den navnløse kvinnelige hovedpersonen mer interessant. Kanskje er det fordi hun endelig faller for sin egen intrige.

Blindspor er fin som en beskrivelse av det å være rotløs, alene og søkende.

Legg inn en kommentar