En postmann, to pakker

I går kom en mann og ringte på døra med to fine pakker i hendene. Og de var begge til meg.

For et par uker siden bestemte jeg meg for å selge Nintendoen min og kjøpe en Kindle. Nå har TV-spillet blitt gave til en bursdagsgutt i Iran og denne har blitt min gave til meg.

Det er det minste, letteste og billigste Kindle-brettet, men jeg la litt penger i et lærdeksel med innebygd lys i tillegg. Allerede nå er jeg ganske så vidunderlig glad i hele tingen.

For å demonstrere hvor liten denne er har jeg lagt den ved siden av en bok de fleste kjenner størrelsen på.

Brettet er behagelig å lese på. Jeg blir ikke mer sliten i øynene enn om det skulle være en vanlig bok. Faktisk så er den mye hendigere å lese på enn en bok.

Jeg har ikke tenkt å slutte med papirbøker, jeg liker fortsatt lukten av papir og alt det der, men planen er at Kindle skal bli et supplement. Nå når jeg leser på en blogg eller i et blad om en bok som er interessant kan jeg laste den ned øyeblikkelig (på under et halvt minutt), noe jeg håper skal komme Kommafeil til gode også.

Jeg vil også kunne lese tidsskrifter som The New Yorker og The New York Review of Books uten å blakke meg i kiosken. The New Yorker koster for eksempel 109 kroner per stykk på Narvesen, mens en måneds abonnement, altså fire blader koster i underkant av 35 kroner på Kindle.

Så langt er den første boken jeg har lastet ned Ben Lerners Leaving the Atocha Station.

Men jeg savner coveret på en bok. Å fantasere rundt bokomslagene er viktig for meg, noen ganger når jeg holder en bok så gjør jeg det like mye som selve lesingen.

3 Comments

  1. For en togpendler som meg, er Kindle en genial oppfinnelse. Særlig når jeg i tillegg liker å lese fantasy – en sjanger som ikke akkurat er kjent for tynne bøker. Jeg investerte også i deksel med lys, noe jeg ikke har angret ett sekund på.

    Men jeg kjøper fremdeles like mye papirbøker som før… 😉

    Reply

Legg inn en kommentar