En kommentar til Vagant og et forsvar for Bokmerker.org

 I det nye nummeret av Vagant har Bernhard Ellefsen skrevet en kronikk som fikk meg til å sette rosenkålen i vrangstrupen ved middagsbordet.

«Voksenopplæring » heter den. Egentlig handler den om muligheten til å skrive om og diskutere dypere filosofiske tekster på internett, men før den kommer til poenget kommer et sleivspark til bokblogger generelt og Bokmerker.org spesielt, som jeg ikke synes de fortjener. Det er i grunnen et veldig sleivete sleivspark synes jeg.

«I Likhet med Facebook og Twitter, har bloggene forskjøvet tyngdepunktet i den offentlige samtalen: Diskusjon om litteratur, filosofi og ideer foregår nå like mye i digitale publiseringskanaler som i avisenes og tidsskriftenes debattspalter, og konsekvensene er tidvis nedslående. For eksempel i litteraturkritikken, hvor amatørismen har glade dager på blogger som bokmerker.org. Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger, og ut med badevannet forsvinner så vel kritikernes faglighet som den velskrevne og observante fortolkningen. Man kan ta seg i å bli dystopisk når den studentikose «kjærligheten til litteraturen» skal leses på linje med kritikken til en Ane Farsethås eller en Espen Søbye.» skriver Ellefsen.

Jeg kan begynne med å si at jeg forstår noe av skuffelsen hans. Norsk litteraturkritikk på nett utnytter ikke det potensialet for dybde som mediet gir muligheter til. Det gjør meg ikke mismodig eller dystopisk. Bokbloggerstanden i Norge blir stadig bredere, dypere og bedre. At det finnes et stort potensiale betyr også at det finnes en mulighet til å fylle det. Vagant representerer en type akademisk kritikk som er svært underrepresentert blant bokblogger, med deres egen Susanne Christensens Claws talks som et hederlig unntak.

Likevel synes jeg at litteraturbloggere er svært lite homogene og den kritikken som fremmes i Vagant grovt karikert. Vi er mer enn en gjeng glade amatører med halvkvedede viser. At Bokmerker.org trekkes frem som eksempel fremstår for meg som i beste fall en fordomsfull misforståelse.

Redaksjonsmedlemmer i Bokmerker.org har mastergrader i litteratur og virker som profesjonelle kritikere og forfattere. De får riktignok ikke penger for det de skriver hos Bokmerker.org, men jeg forstår ikke hva slags «faglighet» og evne til å formulere seg som etterlyses.

Vagant har et ekstremt litteraturteoretisk vitenskapelig utgangspunkt for tekstene sine og språket de bruker bærer et tydelig preg av dette. Jeg liker det hos dem, men jeg synes også det er en dyd å skrive på en måte som kan gjøre folk uten mastergrader i litteratur klokere uten at de skal trenge å hoppe bukk over fremmedord og intrikate henvisninger til litteraturteoretikere. Det går an å skrive en bra tekst om litteratur uten at det nødvendigvis er en tekst en litteraturprofessor ville gitt en A. Vagant gjør det de gjør ekstremt bra, men akkurat som det er rom for å skrive forskjellig innenfor litteraturen bør de som skriver om litteratur også ha det.

Bloggen som sjanger har en dagboksaktig kvalitet som er vanskelig å kombinere med en distansert kritikers rolle. Den distanserte kritikeren bruker gjerne distansen som et skjold for å styrke sin egen autoritet på feltet. De unngår å skrive i første person og avslører i liten grad hvordan personlige assosiasjoner påvirker tolkingen av verket. Det som i bunn og grunn er et møte mellom et sterkt personlig uttrykk og ett enkelt menneske settes inn i et teoretisk rammeverk og fjernes fra den personlige leseropplevelsen, slik fjernes det også på en måte fra det som var forfatterens mål i utgangspunktet, å nå et annet menneske. Bloggeren kan ikke gjøre det. En upersonlig blogg er en uinteressant blogg, slik står bloggere mye mer nakent frem enn den tradisjonelle litteraturkritikeren. Bloggeren viser mer enn sin kunnskap, men også en del av sin personlighet frem og bloggleseren forventer en mye mer imøtegående henvendelsesform. Jeg kan forstå at det oppfattes som «koselig», men ikke at tekstene dermed blir irrelevante.

Jeg forstår heller ikke dette synet på litteraturbloggere som en trussel. Bør ikke en skribent vurderes ut i fra kvaliteten på det han eller hun skriver fremfor mediet? Så lenge tradisjonelle litteraturskribenter skriver best og er de mest kunnskapsrike kan jeg ikke forstå at noe skal kunne true den posisjonen de har i dag.

At bokbloggere på noen måte skal fortrenge god litteraturkritikk kan jeg ikke se. Skal bokbloggere bli en syndebukk for det en stadig mer kommersielt presset medieindustri ikke tar seg råd til å gi rom til? Jeg tror at vi snarere er symptomet enn problemet. Kan vi ikke få lov til å være med i diskusjoner om litteratur? Kan vi ikke få muligheten til å vokse, bli bedre og skape et større rom for å diskutere det vi alle er opptatt av, nemlig bøkene?

Min erfaring er at også bokanmeldelser i avisene ofte er slappe handlingsreferat med et par klisjefulle kommentarer på slutten. «Halvkvedede viser», ja det er en rimelig god betegnelse på hva også profesjonelle litteraturkritikere tidvis driver med synes jeg. Vagant forsøker å gjøre noe dypere. Det har jeg stor respekt for, men at man forsøker å diskvalifisere bokbloggere fra å delta i en relevant litterær diskusjon. Det synes jeg er noe arrogant.

Hva menes egentlig med «Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger.»?

Finnes det en litteraturvitenskapelig definisjon av «lesning» som jeg ikke kjenner til? Jeg slår opp i leksikonet fra mine dager med litteraturvitenskap på Blindern men jeg kan ikke finne det. Betyr ikke lesning bare at noen har lest noe? Når bokbloggere leser ei bok og skriver om det, er ikke det da en lesning?

Når det gjelder entusiasme må jeg innrømme at grunnen til at jeg skriver flere entusiastiske anmeldelser enn det en ordinær kritiker gjør er fordi jeg bare leser bøker som jeg selv velger å lese. Om jeg ikke liker en bok tar jeg meg sjelden tid til å fortsette å lese den. Jeg kan vurdere å lese ferdig en dårlig bok som ikke gir meg noe en dag jeg blir betalt for det. Å bare lese ut bøker man har lyst til å lese er i det minste bedre enn å nekte å lese noe som helst med mindre man får betalt for det.

Poenget mitt her er at bloggen er bare et medium, og bloggere er ikke et homogent kollektiv. De fleste som leser bøker uten å få betalt for det koser seg når de gjør det. Det utelukker ikke nødvendigvis intelligens, faglighet eller skriftlig formuleringsevne.

32 Comments

  1. Jeg kan ikke annet enn å si meg hjertens enig. Nå skal det sies at jeg er kraftig inhabil, siden jeg er redaksjonsmedlem på bokmerker.org.

    Alt jeg kan si er at jeg slutter meg til alt du skriver her, og selv om jeg ikke har mastergrad i litteratur føler jeg ikke at det diskvalifiserer meg nevneverdig for å skrive om bøker på en blogg. Hadde jeg gitt meg ut for en ekspert, hadde det kanskje vært annerledes.

    Jeg noterer meg uansett at Vagant ikke har problemer med å la sine skribenter uttale seg om den hypotetisk-deduktive metode og den vitenskaplige metode i fag som matematikk uten å ha en mastergrad i et naturvitenskaplig fag. Men jeg tar meg ikke veldig nær av det.

    Reply
  2. Hei Kristine,

    og takk for grundig tilbakemelding på innledningen til min Vagant-notis. Jeg er enig i ditt overordnede poeng her, at bloggen bare er et medium og at det å uttrykke seg i en slik form overhodet ikke diskvalifiserer noen. Noe av poenget med notisen er nettopp å vise at bloggen kan brukes til mye vesentlig, til andre typer tekster enn man kan trykke i aviser og tidsskrifter, og jeg nevner flere eksempler jeg oppfatter som svært vellykkede.

    Når jeg likevel er kritisk til «bokblogger» og tillater meg å omtale dem på en generell måte, er det fordi jeg ser det som en sjanger mer enn som et medium. Bokmerker er naturligvis bare et av mange eksempler, og jeg har ikke noe imot at folk deler leseerfaringer og begeistring over bøker, men når definisjonsmakten til slike blogger øker, må de også tas alvorlig som aktører i det litterære feltet. Ikke bare utgjør bloggene et mulig rekrutteringsgrunnlag for forlag og avisredaksjoner, de samme institusjonene har nå etterlignet mye av den private entusiasmen på egne nettsteder. Bloggenes karakter av å være «utenfor feltet» synes også å frata dem noe av ansvarligheten litteraturkritikken er så avhengig av. Ansvarlighet må da ikke forstås som «habilitet» og «objektivitet», slike størrelser er mer begrensende enn produktive (jfr. lederen i samme Vagant-nummer), men som grundighet, tålmodighet og vilje til offensive og overraskende fortolkninger. Bokmerker er et åpenbart eksempel på at blogganmeldelsen er kort, uferdig, overflatisk og naivt ukritisk. Ofte er innleggene vanskelige å skjelne fra ren forlagsreklame. Jeg har aldri lest en oppløftende og overbevisende tekst på denne bloggen.

    Jeg tror rett og slett bokbloggere forvalter mer kapital enn de selv er klar over, og det blir voldsomt tilslørende når man ved første tegn til kritikk føler sin «kjærlighet til litteraturen» tråkket på. Man kan ikke trekke seg tilbake og si at man «bare» deler av sin entusiasme og leseglede. Enhver offentlig ytring er en handling som medfører krav og konsekvenser. Som sagt har jeg ikke noe imot at bloggere deler leseopplevelser, men når man setter skrivevirksomheten i system, oppnevner en redaksjon, og får tusenvis av lesere må man akseptere at man har beveget seg over i en annen del av offentligheten.

    Når det gjelder spørsmålet om hva som er god kritikk, og hva Vagant holder på med, er vi ikke helt på linje. Etter min oppfatning er ikke Vagant utpreget akademisk, selv om ambisjonsnivået er høyt og referanserammene bredere enn i annen, mer kortfattet litteraturkritisk praksis. Vår streben etter språklig presisjon består ofte i å fjerne akademisk sjargong og livløs teoribruk fra tekster vi redigerer. Det å trekke veksler på idéer og tidligere kritikk er ikke det samme som å skrive for en litteraturprofessor. Tanken om en «distansert kritikk» finner jeg også noe forstemmende. Lederteksten jeg henviste til over er et bud på en engasjert, idiosynkratisk, aktivistisk og deltakende kritiker. Den gode anmeldelsen har en gjenkjennelig stemme, et tydelig blikk og et åpent og følsomt «jeg» (selv om akkurat ordet «jeg» ikke nødvendigvis dukker opp). At mange anmeldelser i dagsavisene ikke når opp til slike idealer, og fremstår som like halvkvedede som blogginnlegg, er ikke noe bærekraftig forsvar. Målet om å skrive godt må gjelde alle.

    Til sist: Selvfølgelig er det ikke publiseringskanalen som skal bestemme hvordan vi vurderer en litteraturkritisk tekst, det er teksten selv, og flere av de bloggene jeg trekker frem i min notis viser at dette formatet er velegnet for dagsaktuell, personlig og klartenkt skriving. Når det gjelder det vi her omtaler som «bokblogger» har jeg til gode å lese tekster som kan kalles gode, uansett medium. Hvis du har eksempler som kan vise at situasjonen ikke er så mørk som jeg oppfatter den, tar jeg gladelig imot lesetips.

    Takk igjen for grundig og ansporende tilbakemelding.

    Bernhard Ellefsen

    Reply
  3. Er det ikke litt rart å beskylde Vagant for å karikere bloggere, og så i neste åndedrag karikere kritikerens posisjon? Det finnes mange andre måter å skrive kritikk på enn «den distanserte», mange kritikere er svært tilstede i sin egen tekst, til og med i jeg-form, det tror jeg både Kristine Kleppo og Bokmerker-skribentene vet hvis de tenker seg om.

    Vi må vel også være ærlige å medgi at Bokmerker ikke helt har blitt det perspektivutvidende nettstedet noen av oss håpet på i starten? Såvidt jeg kan se, som relativt fast leser, ligger vekten dels på underholdning, å være «snappy», dessverre oftest i mer flåsete enn skarpt satirisk retning, dels på en streit og helst entusiastisk forbrukerinformasjon. Det hjelper lite om halve redaksjonen er litteraturvitere om det ikke blir synlig i teksten. Det er ikke utdannelsen som gjør filosofen, den gir i beste fall et utgangspunkt.

    Jeg vet ikke helt hva jeg hadde håpet da Bokmerker startet, kanskje at vi skulle få et lavterskelsted som ikke fryktet debatt, og hvor skribentene verken var fremmede for research eller å la tvil og egen utilstrekkelighet bli synlig. Å ha lov til å vise tanker under arbeid er kanskje det viktigste potesialet i digital publisering, synes jeg. For at bokblogger skal kunne ta steget fra sjanger til medium tror jeg det trengs en mer undrende holdning, og ihvertfall mer vilje til selvrefleksjon. Hva tjener det til å møte hvert tilløp til kritikk og rollerefleksjon med forurettet avvisning og selvapplauderende angrep?

    Reply
  4. Det er interessant at Ellefsen bruker begrepet felt når han beskriver inne og ute i litteraturytringer. I god Bourdieusk forstand forsøker han å lukke et felt, gjøre det elitistisk og for de innvidde. Bloggene er en måte å endre/utvide et felt på, hvis vi nå skal holde oss til det sosiologiske, og historisk har det ikke vært negativt for et felt at det har blitt utvidet – med unntak av de som har sittet og hatt hegemoniske posisjoner. De fleste felt blir utfordret, se bare på psykologi, medisin og jus, og for ikke snakke om mitt eget fag: pedagogikken.
    Blogger er et samfunnsfenomen som følger av de sosiale medienes gjennomslagskraft, og i stedet for å angripe denne siden ved litteratur-formidling kan det være konstruktiv å diskutere hvilke hybrider som oppstår/kan oppstå mellom de tradisjonelle kanalene og de nye. det er naivt å tro at Vagant og andre kan holde på sin posisjon og ikke bli utfordret av det mangfoldet som blant annet bloggene representerer. Det er ingen som taper på dette, tvert i mot er det vel grunn til å anta at dette fører til at flere leser og bidrar til den litteraturorienterte debatten.

    Reply
  5. Hei Bernhard,

    Jeg er enig med deg i mange av idealene du setter for hvordan litteraturkritikk på nett bør være.

    Samtidig må jeg si at jeg liker både det lette og det tunge. Jeg liker humoren, lettheten og intimiteten som mange blogger har, samtidig som jeg ønsker en dybde og noe som kan utvide perspektivene mine. Jeg søker det ikke alltid på samme sted, og ikke alltid på likt, men likevel.

    Om du ønsker å ta bokbloggere på alvor og vurdere deres kvalitet så synes jeg at det er kjempebra.

    Når jeg reagerer på kritikken av Bokmerker så er det fordi jeg synes at de er blant de beste litteraturbloggene.

    Bokmerker har en slags bitende underdog-rolle i norsk
    litteraturdebatt som jeg synes at vi trenger.

    Når de kritiserer litteraturkritikken i avisene eller Bokhandlerprisen så blir i allefall jeg oppmerksom på aspekter og synspunkter som jeg ikke har tenkt over før.

    Jeg synes også at de er gode på barne- og ungdomslitteratur og fantasy, som jeg ikke leser om så mange andre steder.

    Jeg synes også at Knirk sitt prosjekt for samlesing av Nordisk Råd nominerte var ambiøst og spennende.

    Selv om Forlagsliv er en forlagsblogg så synes jeg at de leverer mange tekster som er reflekterte, interessante og aktuelle på en måte som gjør dem til mer enn promotører av sine egne bøker.

    Hvis du vil ha tips til flere blogger så sjekk ut lenkelista over litteratur- og forfatterblogger i høyre kolonne.

    Jeg er enig i at dårlige litteraturkritikere ikke er en god unnskyldning for dårlige litteraturbloggere. Når det gjelder krav til ansvarlighet så mener jeg at kvaliteten må komme før den kulturelle kapitalen og før ansvarligheten. Jeg synes ikke at en blogger kan bli beskyldt for å misbruke makten sin fordi han eller hun leverer slett litteraturkritikk. Det er jo slik at vi gjør dette på fritiden vår, mens vi forsøker å få tid til alt det andre vi også vil gjøre.

    Vi skriver gode tekster og dårlige tekster, og slik kommer det nok til å fortsette å være. Med tiden vil forhåpentligvis litteraturblogger bli både bedre og viktigere.

    Takk for fyldig svar!

    Hilsen Kristine

    Reply
  6. Oda: Jeg mente overhodet ikke å karikere kritikerrollen. Jeg har jo selv vært kritiker og jeg setter andre kritikere høyt. Poenget mitt handler mer om at jeg som blogger ikke føler det naturlig å innta samme posisjon og dermed ser jeg at mekanismene for autoriteten jeg får når jeg skriver ikke fungerer på samme måte i bloggform.

    Reply
  7. Jeg syntes denne debatten er meget spennende, men samtidig skremmer den meg litt. Bør jeg la vær å blogge siden jeg ikke er utdannet innen litteratur og siden innleggene mine ikke er dype og kritiske? Er det meningen at jeg skal reflektere meg dit hen?

    Selv skriver jeg mest om det en bok får meg til å føle der og da. Jeg håper min måte å skrive om litteratur kan gi flere folk lyst til å plukke opp en bok(da særlig ungdom).

    Reply
  8. Hei Mari,

    Nei, ikke slutt med det. Jeg synes at det som er bra med litteratur-bloggosfæren er at det er en samling av lidenskapelige lesere, forfattere, litteraturvitere, bibliotekarer og forlagsfolk som alle har ulike tilnærminger til litteratur, og slik blir bloggene et slags møtested der vi diskuterer den. Jeg håper ingen bokbloggere slutter på grunn av dette, og det tror jeg ikke at Vagant vil heller. Aroundbooks begynte jo faktisk å blogge igjen med et innlegg til Vagant. Det er et eksempel til etterfølgelse.

    Reply
  9. Janicke: Jeg vil gjerne kommentere et par punkter i innlegget ditt, siden det på fyndig vis formulerer flere av spørsmålene som er oppe i diskusjonen. Trangen til å komme med noen presiseringer skyldes en tendens i bloggosfæren til å lese mer inn i avsnittet fra Bernhard Ellefsens artikkel enn hva jeg kan skjønne at står der – derfra er veien kort til å trekke slutninger om Vagants holdning til blogger som sådan. (Jeg skriver denne kommentaren i egenskap av ansvarlig redaktør for Vagant.)

    Du sier at det kan «være konstruktivt å diskutere hvilke hybrider som oppstår/kan oppstå mellom de tradisjonelle kanalene og de nye», og at det «historisk [ikke har] vært negativt for et felt at det har blitt utvidet». Jeg kunne ikke ha vært mer enig, noe jeg tror også gjelder for Ellefsen. Det er nettopp en slik diskusjon og historiske betraktninger av denne typen han etter mitt skjønn legger opp til med artikkelen – som jo alt i alt er en entusiastisk anbefaling av en blogg han ser på som særlig overraskende og vellykket, The Stone. Han vektlegger da også at bidragsyterne her formulerer seg annerledes enn de ellers har for vane å gjøre: Publiseringsverktøyet påvirker hva som kan tenkes og sies, ofte i positiv retning. Klarere kan det vel knapt sies at han ikke ønsker bloggmediet til livs.

    Når du skriver at Ellefsen forsøker å «lukke feltet», blir jeg nysgjerrig på hvor du finner grunnlaget for å hevde dette. At han selv både blogger og mikroblogger, tilsier vel at det er vanskelig å konkludere såpass bastant? Etter hva jeg kan se, er han i teksten Kristine Kleppo siterer, kritisk til en navngitt blogg og et bestemt bloggmiljø, og feller ingen dom over bloggosfæren per se. At han skulle ønske å avkreve bloggere eksamenspapirer i døra, virker også som en underlig påstand. Om noen skulle ha fremmet et sånt krav, om «formell kompetanse» eller lignende, er jeg helt enig i at det ville ha falt på sin egen urimelighet.

    Artikkelen er ellers Vagant-typisk først og fremst i det at den forsøker å behandle digitaliseringen som et uavvendelig faktum, med gode og dårlige sider. Et av temaene bladet har prioritert de siste årene, har nettopp vært mulighetene som de nye teknologiene åpner for litteraturen, noe man kan se ikke minst i flere tekster Ellefsen selv har vært medforfatter av. (Det er kun et par måneder siden redaksjonen, ikke helt uten grunn – eller skepsis – ble kalt «teknologioptimister» av en annen norsk blogger, Arne Borge.) Bladet har jevnlig dekket den pågående digitaliseringen av litteraturen – både av offentligheten rundt tradisjonelle papirutgivelser og de frembrytende e-litteraturformene. Etter vår vurdering har det vært de nyskapende skjønnlitterære hybridene som inntil nå har vært mest eggende å nærme seg.

    Vagant har i 2010 og 2011 har derfor hatt en egen spalte viet digital litteratur, altså litteratur som skrives for datamaskinen og digitale kommunikasjonsnettverk. Paradoksalt nok er dette uttrykksformer den norske bloggverdenen hittil har vist seg lite interessert i – hvor Internett ellers åpner for utveksling på kryss og tvers av språklige, geografiske og mediemessige grenser, forblir den norske litterære bloggosfæren ofte (men heldigvis ikke alltid) lojal til den lokale forlagsbransjen og de tilstøtende mediehusene.

    (Fortsetter i neste innlegg.)

    Reply
  10. (Fortsettelse fra forrige innlegg.)

    Bladet har også sluppet til deltakere i nettsamfunnet Underskog med den kollektive netteksten «Vim Try» (3/2008) og viet lederartikler til Twitter og litteraturbloggenes muligheter (2/2010, 1/2011). I tillegg er blogger blitt invitert til å bidra, noe man blant annet kan se i 3/2011, der Politikk poetikk praksis deltar i en enquête om Dag Solstads roman Arild Asnes, 1970. Kollektivbloggen leverte en mangestemmig tekst, som neppe ville ha vært mulig uten chat og mail som skrive- og redigeringsverktøy. Da Bokmerker omtalte enquêten, valgte de å se bort fra akkurat dette bidraget – som man jo ellers kunne tro at ville interessere dem, i egenskap av bloggkolleger og fortalere for digitalisering i ymse former. Dette viser trolig at også bloggoffentligheten – i likhet med andre sammenhenger litteraturen opptrer i – er preget av spenninger mellom ulike grupper, praksiser og interesser. PPPs skrive- og tenkemåte passet kanskje ikke så godt for gjengivelse i Bokmerkers ditto? Slike ulikheter og uenigheter burde tåle å bli påpekt og diskutert.

    Ikke minst har Vagant de siste årene vært opptatt av hvordan fankulturer og amatørnettverk, med deres alternative distribusjonsmåter og diskusjonsfellesskap, kan bli kritisk betydningsfulle og kreativt medskapende. Her kan man for eksempel ta en titt på artikkelen om norske science fiction-fanziners historie i 3/2009 og de 30 sidene om japansk otaku-kultur i 2/2011. I begge tilfellene bejaer vi hvordan ikke-profesjonelle lesere blir myndiggjort som aktive diskusjonspartnere – og i flere tilfeller slipper til som medforfattere av litterære verk. Dette er vel det motsatte av forsøk på å «lukket feltet»? Baktanken har i alle fall vært å bidra til å legge et solid grunnlag for uavhengige, aktivistiske småtidsskrifter, mikroforlag og – nettopp – blogger, også her til lands. De fleste av bladets redaksjonsmedlemmer er da også rekruttert fra slike selvorganiserte miljøer.

    I forlengelsen av dette vil jeg hevde at det bekymringsverdige ved en del bokblogger ikke er amatørismen (amatør kommer fra lat. amare, «å elske» – hvem kan være mot dét?), men konsumfokuset. Det publiseringsverktøyet en blogg er, står som en daglig oppfordring til kritisk selvstendighet; det må være lov å spørre hvor godt disse mulighetene blir utnyttet.

    Flere sier både i denne diskusjonstråden og på bloggen Aroundbooks at Ellefsen etterlyser en mer akademisk bloggkultur. Hvor gjør han det? I Vagants spalter forsøker vi å snarere unngå å dele opp lesere i «akademikere» og andre grupper. Denne typen målgruppetenkning er så vidt jeg kan skjønne grunnleggende udemokratisk: Den er markedets versjon av leveregelen «skomaker, bli ved din lest». Når Ellefsen snakker om «faglighet», er det nok snarere med henvisning til litteraturkritikkens tradisjoner. Denne har i Norge som regel vært ubundet av akademiske institusjoner. (Av Vagants p.t. seks redaksjonsmedlemmer, har kun tre universitetsgrader.)

    Det sies ofte at offentligheten slik vi kjenner den i dag vokste frem fra kaffehus og andre uformelle møtesteder der man diskuterte litteratur. Med andre ord kan det se ut som om den litterære bloggen som fenomen – et sted for fri samtale om tekster, forfattere og ideer – griper tilbake til opphavet også for tidsskrifter som Vagant. Og selv om dagens bokblogger av og til ligner de første tidsskriftene i det at de er rene lister over nye utgivelser – «entusiastiske tips», i 2011-språk – finnes også en rekke eksempler på andre måter å utnytte bloggens muligheter på. De vil trolig bli stadig flere, også i Norge, og da forhåpentligvis både (for å låne noen av dine formuleringer) utvide samtalen om litteraturen og skape nye hybrider mellom sjangere og skrivemåter.

    Reply
  11. Ingen fare for at jeg skal gi meg med det første. I bunn og grunn har vi vel kanskje alle et felles mål og det er vel et ønske om at flere folk skal få lyst til å lese bøker? Det ihvertfall min agenda 🙂 Så får ekspertene måtte mene hva enn de vil om min metode og uttrykksmåte.

    Reply
  12. Nei, det må du for all del ikke gjøre Mari. Jeg har ihvertfall tatt opp mang en bok etter å ha lest dine omtaler. Jeg kjenner at jeg også synes dette er litt skummelt, men vil bruke det til noe positivt og prøve å forbedre meg. Jeg begynte å blogge i forbindelse med jobben min som skolebibliotekar ved videregående skole. Da skrev jeg mest om ungdomsbøker og for å få ungdom interessert i å lese, som skremmende mange av dem overhodet ikke er. Da nytter det ikke med lange utgreininger og analyser, for det gidder de færreste å lese. Nå når jeg også har en blogg som privatperson kan jeg sikkert med fordel være litt mer utdypende. Jeg er enig med flere andre her at jeg liker mangfoldet blant bloggerne og litteraturkritikerne i andre medium. Hvis alle hadde vært like grundige hadde jeg ikke hatt tid eller ork til å lese særlig mange blogger må jeg innrømme.

    Reply
  13. Nu kommer jeg med endnu en tråkig kapitalismekritisk pointe, men the language of love kan være et ganske modstandsløst sprog, og det er ikke den som taler (bloggeren) som nødvendigvis er skyldig, men der sidder et stort forlagsapparat og rå-elsker bloggerne, fordi de ofte kan være lidt modstandsløse i deres entusiasme, og man kommer udenom hele den her kritiske tradition og alle de her pissed-off Frankfurtere (and by that I don't mean sausages) og kan cutte ret ind i et ekstatisk modus, sætte flamme på, so to speak, og hvad er så farligt i det … nej, jeg kommer ikke til at specificere, andet end at jeg tror på lommer af modstand endnu, lidt tid endnu, og at man som blogger også bør søge viden om de markedskræfter som styrer de store forlag, så man går til tastaturet med åbne øjne, med kærlighed til litteraturen, men også med et vågent blik for hvorfor forlagene elsker din blog og vil give dig gratis bøger, den slags.

    Reply
  14. Audun:

    Det var nærliggende å trekke slutningen om at Bernhard Ellefsen ønsket et mer akademisk fundament for litteraturkritikk. Blant annet fordi hans egen kunnskap om litteratur er tungt akademisk forankret, Vagant blir gjerne sett som et akademisk litteraturtidsskrift og bloggen som trekkes frem i artikkelen er skrevet av filosofer. Jeg tar selvkritikk på det. Det var ikke meningen å tilegne ham meninger han ikke har, og når det nå viser seg at han har et åpnere sinn enn jeg antok er jeg glad for det.

    At Vagant er mer enn dystopiske til blogging om litteratur i Norge er også godt å høre.

    Debatten som har oppstått i kjølvannet av artikkelen får meg til å tro at det finnes et sterkt håp på vegne av hva litteraturblogging kan tilføre, og folk med visjoner på vegne av bloggingen sin.

    Det beste som har kommet ut av denne debatten synes jeg likevel er at den viser at det kan føres interessante diskusjoner på tvers av blogg/kritiker-skillet.

    Slik slår den hull på deler av begge parters argumentasjon. Den viser at bloggere har synspukter om kritikk som er relevante, og at det finnes et klima som er inkluderende nok til at de kan bli hørt i kretser videre enn den koselige bloggosfære.

    Reply
  15. Audun: takk for at du følger opp kommentaren min! Jeg har kjøpt Vagant og ser at artikkelen ikke sier veldig mye jeg er uenig med, men jeg er enig med Kommafeil at det virker litt sært å sparke til bokmerker.org. Jeg skrev kommentaren før jeg leste Vagant, men syntes fremdeles at nettop det at bokmerker.org blir trukket frem kan leses som et forsøk på å lukke feltet.(Det er noe med tonen som ligger i det som er skrevet – og her er det leseren som opplever, og artikkelforfatteren som formulerer en opplevelse som vi som lesere får fordi han bruker små ord som sier mye – feks bruken av begrepet halvkvedede viser, nedslående osv.). Bokmerker er, når vi ser på hvem som er med i redaksjonen, nærmere Vagant enn en gjennomsnittlig bokblogger. Når det er sag: jeg har sett litt på de som er med i Vagant også. En idealistisk gjeng, pasjonerte lit.vitere, flere av dere er stipendiater. Det er en ressurs for Vagant at dere utmerker dere med et sterkt engasjement, noe som gjør det artig å lese bladet. Men: jeg merker meg også at dere bruker et språk (stort sett) som tenderer mot å være veldig akademisk og fortettet. Det er også en måte å lukke feltet på – selvom jeg forstår at dere gjør det og hvorfor dere gjør det. Å skrive enkelt og for alle er en utfordring. Og ofte ikke et formål i seg selv.

    Når det gjelder oss bokbloggere representerer vi et bredt mangfold av lesere. Jeg mener at det er en ressurs i seg selv. For å snakke for min egen del er det helt åpenbart at bloggen kan bli bedre, bokomtalene mer fyldige og gjennomførte og kvaliteten kan bli høyere. Men for meg har det vært helt bevisst at bloggen skal være lavterskel, nettop for å åpne "feltet" (i den grad jeg er en del av noe litterært felt). Bloggen er i høy grad inspirert av opplysningsprosjektet, og særlig Diderots tilnærming til (folke-)opplysning.

    Jeg ser frem til en bred diskusjon om hva bloggene representerer i det litterære feltet og hvordan vi kan forstå den hybride karakteren blogger og mer akademiske tidsskrift/blogger kan få. En artikkel om dette med dere som mottaker er kanskje en måte å få formulert noen klare tanker om dette.

    Reply
  16. Til Susanne:

    Min erfaring etter at jeg har jobbet som kulturjournalist i ABC Nyheter i over to år er det motsatte av det du skisserer.

    Antall gratis bøker jeg har fått tilsendt uoppfordret eller er blitt tilbudt som blogger er null.

    Av bøkene jeg har anmeldt er bare èn et anmeldereksemplar fra forlaget. Den spurte jeg om selv. Resten har jeg kjøpt for mine egne penger, lånt på biblioteket eller av venner.

    Da jeg var journalist fikk jeg haugevis av bøker, alt jeg ville ha og mye mer. Jeg var daglig i kontakt med forlagene for å sikre de intervjuene jeg ville ha og bøker i god tid før de ble sluppet på markedet.

    Å skrive en dårlig anmeldelse hadde større konsekvenser da enn det har nå. Jeg står langt friere som blogger. Som journalist er uavhengigheten noe man må kjempe for konstant, mot press, behovet for å pleie gode kontakter, et bittelite miljø og de enkleste løsningene.

    Som blogger hjelper det med gode kontakter, men jeg trenger de ikke. Jeg blir invitert på færre fester. Jeg blir ikke tilbudt bøker eller intervjuer. Alt som skjer her er på mitt initiativ, ut fra mine litterære preferanser, ikke ut i fra et ønske om å få mange treff, skrive kommersiellt eller være aktuell.

    Jeg skriver ikke om bøker som om de var en ferskvare og jeg har et løsere forhold til det som skjer i norsk litteratur. Jeg kan skrive om en smal forfatter fra 70-tallet eller 1800-tallet på linje med de nyeste utgivelsene. Jeg skriver om bøker på engelsk og svensk før de er utgitt i Norge.

    Selv om det store presset fra forlagene ikke er her nå betyr det selvsagt ikke at det vil komme, og når det eventuelt kommer vil man nok oppleve at bloggere forholder seg forskjellig til det. Det kan bli problematisk, til en viss grad forekommer det antakelig allerede og det er det riktig å kritisere.

    Slik det er nå ser jeg en like stor fare for at bloggere i kraft av å være bloggere urettmessig blir sett på som forlagenes sukkerbarn uten at det finnes noen sannhet i det. Ideen om at bokbloggere lar seg bestikke av ei gratis bok er for meg litt som ideen om at å se voldsfilmer gjør "andre" voldelige.

    Mange bokbloggere liker litteratur som kritikere forakter. Det gjør også mange lesere. Det må være frustrerende for de som liker svulstige episke kjærlighetsfortellinger at norske kritikere liker Thure Erik Lund istedet. Bloggene gir dem en mulighet til å orientere seg uten å måtte ty til bestselgerlistene. Det gir også forlag noen å sitere på pocketbøkene sine.

    Akkurat nå er det journalistene som er utsatt for det sterkeste presset fra forlagene. Det er de som får mest gratis vin og som har de laveste bokutgiftene. Som bokblogger er jeg under radaren enn så lenge.

    Jeg tror på motstand og jeg tror på kritikk. Det blir lengre mellom hver slakt når jeg selv bestemmer hva jeg skal lese, men det betyr ikke at et kritisk blikk er fraværende.

    Reply
  17. Susanne: Det finnes sikkert de som blir overveldet og ekstatiske av å motta gratis leseeksemplarer. Min opplevelse er at de fleste bokbloggere er oppegående på dette området. Mitt inntrykk er at svært få lar seg kjøpe for en bok.

    Reply
  18. Kristine, du har næsten et manifest dér, tak for detaljeret afklaring. Og Mari, det lyder godt. Jeg tænker vel specielt på et svensk eksempel, bloggen Bokhora som kritiker ved DN Anna Hallberg kritiserede på at arrangement i Stockholm for noget tid siden. Beklager, jeg finder ikke et relevant link netop nu, men hendes kritik handlede netop om de ting jeg nævner, visse bloggeres dobbeltrolle som tilsyneladende uafhængige og samtidig sponsorerede, og et slags paradigmeskifte i aviskritikken samtidig, en "bokhoraficering" af vokabularet man bruger omkring litteratur, en slags adoptering af det her blogger-entusiastiske sprog.

    Reply
  19. Ellefsen sier at han ser blogger mer som en sjanger enn et medium. Det får han jo gjøre hvis han vil, men ikke skjønner jeg hvordan han får det til. Bloggen er selvsagt et direkte resultat av de nye mulighetene som de elektroniske mediene har gitt oss, og hvem som helst kan fylle det med hva som helst – sjangeren blir unektelig noe vid. At Ellefsen har forventninger om et visst nivå osv viser bare at han har behov og ønske om å ta styring (kontrollere 'feltet'), og dermed ikke har tatt inn over seg at bloggfenomenet er en demokratisering av (i dette tilfellet bokbloggene) den litterære resepsjonen. Om noen bloggere skulle skrive så godt og grundig at de f.eks ble rekruttert til en forlagsjobb, er det greit nok, men for alle de av oss som synes det er kjekt å ytre seg om det en har lest etter lystprinsippet og med håp om at andre lesere/medbloggere har synspunkter på det, så er faktisk det også greit nok, for hvem pokker skulle ha myndighet til å si noe annet?!
    Om det er slik at noen tror at vi bokbloggere er naive personer som lar seg kjøpe av gratiseksemplarer, vil jeg mene at dette er en fordummende generalisering; selv ville jeg aldri sagt ja til en forespørsel som dette, og jeg har inntrykk av at når noen har tatt imot en bok så opplyser de også om dette når de skriver om den.

    Reply
  20. Det første som slår meg i denne diskusjonen er modellen for kommunikasjon: Sender – budskap – mottaker.

    Mottaker har helt åpenbart tolket budskapet annerledes enn det som var senders intensjon (hvis man skal tro kommentaren til redaktøren av Vagant). Noe som er litt artig siden det faktisk er kommunikasjon og kvaliteten på den som tas opp.

    For øvrig er det viktig å forstå at blogging er lystbetont, en fritidssyssel, et sosialt medium og ikke minst en personlig oppfatning av noe.

    Så hva er da målet om kvalitet?

    Jeg er for øvrig enig at det fins noen diffuse minstekrav til hva man kan kalle kvalitet, men så lenge man kan begrunne sine meninger og ikke minst oppfatninger, så ser jeg ikke problemet. Skulle vi ikke ha "mer demokrati"?

    En tanke: Det er kanskje en grunn til at jeg hoppet av litteraturstudiet?

    PS! Nå skal det sies at jeg ikke har lest Vagant, og strengt tatt fikk litt avsmak for hele konseptet fordi jeg fikk et intrykk av stor intellektuell arroganse. Men jeg skal trykke dette inntrykket lagt bak i hukommelsen, og gi det en fair sjanse.

    Reply
  21. Personligt bliver jeg træt af udtryk som "stor intellektuell arroganse" i forbindelse med Vagant, hvorfor er det altid det svar folk får som har arbejdet hårdt og målrettet i en lang årrække og har stærke meninger og klart blik? Desværre må feelgood-bloggere fatte at passion og entusiasme også er drivkraften i et tidsskrift som Vagant, jeres fjendebilleder holder ikke.

    Reply
  22. Susanne: Det er ingen motsetningsforhold mellom å «arbejdet hårdt og målrettet i en lang årrække og har stærke meninger og klart blik» og å være arrogant. Det ene utelukker ikke det andre.

    Reply
  23. Hei! Takk for godt innlegg.

    Jeg har ikke fått med meg denne diskusjonen i dag, og er hjertens enig med deg (og bokmerker). Det virker fryktelig malplassert å gjøre bokmerker.org som målskive for denne kritikken når man først skulle føle for å sparke i bloggeres retning, og kritikken i seg selv synes jeg også er ganske merkelig. Som du sier, utgi noe for å være lesning? Jeg har aldri forsøkt å utgi meg for å være noen litteraturkritiker, men en leser er jeg faktisk, og føler på ingen måte at det er en merkelapp jeg ikke har rett på. 

    Som blogger identifiserer jeg meg generelt sett mer med hun som forteller deg om en bok på fest enn med en litteraturkritiker. Den eneste forskjellen er at jeg på bloggen har bedre plass og tid til å begrunne synspunktene mine, men ærendet er det samme: Å dele tanker  og meninger om bøker, og å anbefale dem videre til mennesker som kanskje liker dem like mye som meg. Jeg klarer ikke se at den aktiviteten, ikke en gang når den blir utbredt og omfattende gjennom et stort bloggermiljø, er ødeleggende for den tradisjonelle litteraturkritikken. 

    Jeg støtter bokmerker når de velger å ikke bruke tid på å snakke om denne kritikken. Den må føles ganske irrelevant, så hvorfor bruke tid på den? Likevel, godt å lese innlegget ditt. 

    Reply

Legg inn en kommentar