Emma Goldman: If I can’t dance, I don’t want to be part of your revolution

Emma Goldman. Hun får Tyra Banks sitt «fierce look» til å blekne  (Foto: Wikipedia Commons).

Det var 1999. Jeg var 17 år gammel, lå på en lite rom med skråtak i Sandefjord og leste Emma Goldmans erindringer.
Hun var en revolusjonær anarkist i New York på slutten av 1890-tallet. Jeg var en forbannet miljøaktivist på slutten av 1990-tallet.
Jeg skrev en skoleoppgave om russiske anarkister (Emma var russisk) og hadde lånt alt de lokale bibliotekene hadde. Det var rimelig overkommerlig. I en hylle på Tønsberg bibliotek fant jeg Emma, eller Emma fant meg.
«Anarkistiske erindringer» var en liten fillete gul pocketbok med sider som gikk opp i limet. Jeg tror ikke jeg hadde tenkt å lese den, men da jeg åpnet boka falt jeg inn i den likevel.
Emma Goldman skrev nært og ærlig om politikk, følelser, kjærlighet og sex. Jeg hadde aldri lest noen skrive om sex sånn som henne. Emma var en person der alle disse tingene: sex – kjærlighet – politikk – privatliv, som folk nå forsøker å holde adskilt, var absolutt innfiltret i hverandre. 
Jeg leste hele kvelden, langt ut på natta og neste morgen. Da jeg var ferdig savnet jeg henne.
Nå har Vivian Gornick skrevet boka «Emma Goldman – Revolution as a way of life.» 

Legg inn en kommentar