Den elendige litteraturjournalisten

Udugelige jornalister som ikke leser bøkene til forfatterne de skal møte er et tema som engasjerer meg. Jeg vet at mange forfattere reagerer på dette, og forståelig nok siden de har satt av tid til å gjøre et intervju om en bok de har brukt år på å skrive. Likevel synes jeg at man må ha en forståelse for situasjonen til journalisten. Dette er et slags forsvar for den dårlige litteraturjournalisten, fordi noen ganger kan det å være en god litteraturjournalist være nesten umulig.

Jornalister jobber ofte under et press om å produsere 1-5 artikler hver dag, for litteraturjournalister betyr det et visst antall intervjuer med forfattere i løpet av en uke. På en litteraturfestival kan man ha fem til ti intervjuer i løpet av et par dager. Det sier seg selv at å lese alle bøkene, skrive artiklene og gjøre intervjuene er et håpløst prosjekt tidsmessig når redaksjonen hjemme helst vil ha det meste ut med en gang.

Det er ytterst få journalister som får betalt for å lese. Ser man på f.eks på frilanslønner til anmeldere, tas det sjelden hensyn til om boka som skal anmeldes er på 900 sider, og kanskje bør leses tre ganger for at man skal kunne forstå skikkelig hva det var forfatteren ville. 1500 – 3000 kroner i lønn dekker så vidt tiden det tar å skrive anmeldelsen.

Som reporter når jeg satt meg ned på jobb for å lese en roman, fikk jeg ofte slike hyggelige kommentarer om at det så ut som om jeg koste meg skikkelig. Det er som oftest bare godt ment, men jeg fikk en slik paranoid følelse av at jeg måtte slutte å lese på jobb for å ikke gi et inntrykk av at jeg trodde at jeg var på sydenferie. Det er gøy å lese, men å lese en bok som er bestemt ut i fra kommersielle og aktuelle, så vel som kvalitetshensyn for et bredere publikum under et enormt tidspress er ikke akkurat sydenlesning. Det er det motsatte.

Som journalist fant jeg raskt ut at det er mye mindre givende som å snakke om en bok som jeg ikke hadde lest. Jeg var en slik samvittighetsfull journalist som brukte det meste av fritiden min til å lese bøkene til forfatterne jeg skulle intervjue. Om jeg hadde hatt barn, ville det ha vært en umulighet. Jeg elsket disse intervjuene og å lese bøkene, men jeg hadde også en konstant dårlig samvittighet for det jeg skulle ha lest. I perioder kunne det bli så ille at jeg fikk kvalmefornemmelser av å gå inn i en bokhandel. De fleste bøkene leste jeg helt ut, men det hendte også ofte at jeg møtte opp til intervjuer etter å ha lest 100 sider av boken, eller at jeg hadde 40 sider igjen. Det ble det også gode intervjuer av så lenge forfatteren jeg intervjuet forstod at jeg var genuint interessert i det han eller hun drev med.

Jeg fikk sjeldent lest de største forfatterne i verden og i Norge, fordi de fikk jeg ikke intervju med. Jeg har fremdeles store hull i min samtidslitterære kompetanse som jeg kvier meg for å fortelle om her.

I blant kunne jeg lese bøker på 700 sider i løpet av et par dager. Mange journalister skumleser, men jeg leser heller ti sider grundig enn 300 sider for å så vidt få med meg handlingen. De fleste forfattere viser hvem de er og hva som er deres prosjekt gjennom detaljene.

Så hvis du er forfatter og journalisten bare har lest halve boka di, er det ikke sikkert at det er en grunn til å dømme så hardt. Kanskje viser det seg at de er mer samvittighetsfulle og engasjert i det de holder på med enn det du tror.

Selvfølgelig er det også en mulighet for at det motsatte er tilfelle:

6 Comments

  1. Spennende tema, definitiv! Ikke at jeg er journalist, men da jeg skulle intervjue Knut Faldbakken (da jeg gikk på folkehøgskole) kastet jeg meg rundt og leste 3 (eller var det 4?) bøker av han, noe jeg er veldig glad jeg rakk – da har man virkelig mer å ta av. Men, selvfølgelig, late dager på Folkehøgskole gir en jo goood tid til å lese, så jeg forstår godt at "vanlige" folk ikke har mulighet til å få lest like mye. Men å (særlig) se og lese intervjuer der det er åpenbart at journalisten ikke vet hva forfatteren driver med, kan bli nærmest pinlig…

    Reply
  2. Hei, ja det er veldig annerledes å lese har allverdens av tid og kan velge bøkene sine selv. Det gjør jeg jo nå. Vi skal strebe etter godt informert litteraturjournalistikk, men i blant møter ikke reelle muligheter og forventninger hverandre.

    Reply
  3. Problemet er vel ikke late journalister, men oppdragsgivere som ikke innser verdien av god research? Jeg har full forståelse for at journalister ikke rekker å lese bøker, men må innrømme at jeg grøsser ved tanken på å skulle intervjue noen av regissørene mine uten på forhånd å ha sett filmen vi snakker om. Det kunne rett og slett ikke blitt et like dypt intervju. En samtale om bøker må vel bli noe av det samme? Om jeg ikke har sett filmen blir samtalen ren lansering, med enkle spørsmål av typen «hva handler historien om» og «hvordan var det å jobbe med skuespillerne». Hvordan stille oppfølgingsspørmål når du ikke vet hvor skoen trykker i intrigen, hvilke virkemidler som overrasket deg?

    Reply
  4. Bharfot: For meg handlet intervjuene om å få fatt i prosjektet, og det sammenfaller ikke nødvendigvis med å vite hvordan boka ender. Man skal ideelt sett lese hele boka, og det gjorde jeg som oftest. Når jeg ikke hadde klart det var jeg også alltid ærlig på det i forhold til forfatteren slik at han eller hun kunne hjelpe meg. Å lese deler av en bok og samtidig gjøre research på forfatteren, tidligere intertvjuer, anmeldelser, bokens tema og liknende kan også være en hensiktsmessig disposisjon ved tidspress. I forbindelse med høstlanseringene sine er det som regel slik at man får presentert alle bøkene forlaget gir ut den sesongen, mens forfatterne er til stede og tilgjengelig for intervju. Jeg fant den situasjonen veldig vanskelig, nettopp fordi jeg ikke hadde fått et grep om bøkene ennå, og da blir det lett lanseringsjournalistikk. Det jeg beskriver er ganske annerledes enn det. Det kan være at man har brukt mer enn fire timer til research før intervjuet, men likevel ikke rukket å lese hele boka. Det er ikke snakk om å gjøre så dårlig research at man ikke vet hvor skoen trykker. Jeg følte alltid at jeg skjønte det. Du har rett i dette med å innse verdien av god research, men det handler om å skape bedre vilkår for litteraturen, som jeg tror er et langtidsprojekt. Det jeg prøver å si handler mer om at litteraturjournalister ofte strekker seg så langt de kan under de vilkårene som er der.

    Reply
  5. Beklager, det var på ingen måte meninga å fornærme deg. Jeg skjønner selvfølgelig at research handler om mer ennå lese ei bok ferdig, og er helt sikker på at du gjør en god jobb i alle intervjuer, de jeg har lest av deg tyder da virkelig på det. Mente bare at jeg synes det lyder som en vanskelig situasjon, og vet ikke om jeg kunne taklet det selv. Tror jeg ville følt meg usikker, og syntes det var ubehagelig hvis forfatterne, som du skriver i innlegget, reagerte på at jeg ikke hadde lest boka. Men du mente det kanskje mer hypotetisk enn jeg trodde. Jeg er jo også en mye mindre erfaren intervjuer enn deg, og skjønner at researchmani sikkert gir seg etterhvert, at det først og fremst kan være et tegn på usikkerhet.

    Reply
  6. Bharfot: Ingen tær er skadet. Jeg ble nok litt defensiv fordi jeg var redd for at jeg hadde gitt inntrykk av at jeg tar lett på det.

    Bare så det er sagt: Plan A er alltid å lese hele boka.

    Jeg har tatt opp temaet fordi jeg ville diskutere det, så det er bare å kjøre på hvis du mener noe.

    Reply

Legg inn en kommentar