Beate Grimsrud: En dåre fri

Foto: Kristine Kleppo

Da jeg begynte å lese Beate Grimsruds “En dåre fri” ble jeg redd for å lese videre. Jeg ble redd for at virkeligheten i boka skulle overta min egen virkelighet. Jeg var redd for at gulvet i leiligheten min skulle helle skrått nedover, og at jeg kunne ramle ut av vinduene, dersom de var åpne.

Med ett virket verden med alle de selvfølgelige trygghetene den innebærer for meg, som noe jeg kunne miste, gradvis, som om ordene i boken kunne rakne forstanden min.

Jeg måtte legge den fra meg flere ganger, bare for å forsikre meg om at det jeg har rundt meg fortsatt var noe jeg kunne se, røre og føle for slik som jeg pleide. Derfor tok det også tid å lese.

Det er en bok jeg til tider følte at jeg behøvde et rekkverk å klynge meg til for å bli ferdig med, men den var verdt det.

Verden står ennå for meg, heldigvis nesten slik jeg forlot den. Nå vet jeg også mer enn det jeg visste før jeg leste “En dåre fri”, om hva det kan bety å miste den.

Romanen er skrevet om Eli, men dette er egentlig Beate Grimsruds egen beretning om hvordan det er å leve med schizofreni.

Jeg skal ikke si så mye om stemmene, alteregoene, medisinene og sykehusene, men de er alle her som en karusell Eli hopper av og på, og som hun sjonglerer med en suksessfull karriere som forfatter og filmskaper.

Hun skriver nært og enkelt, som om hun snakker rett til meg. Skildringene har også en poesi, som minner om galskap. Det er vanskelig å vite hva som er hva eller om det finnes et skille mellom galskapen og poesien i det hele tatt i denne boken. Både poesien og galskapen har likevel også sin egen logikk.

Det er heller ikke tvil om at Grimsrud er svært kapabel både intellektuelt og skriveteknisk. Hun skildrer Elis egen irrasjonalitet, med forbausende mye rasjonalitet.

Å gjøre Eli til en karaktèr tror jeg har vært avgjørende for Grimsruds evne til å gjøre nettopp det. Å se på seg selv utenfra, som en karakter i sin egen bok.

“Jeg kommer til å ta livet av meg når boken er ferdig”, sier Eli i boken, og det føles virkelig som om jeg har lest en bok skrevet med livet som innsats. Nå føler jeg også et ansvar for hva som skjer med henne, som om hun har lagt sitt eget liv i mine hender. Det har hun jo også gjort.

Grimsrud legger alt det stygge, det pene, det vrange frem slik at vi ser det. Hun har selvfølgelig redigert og gjort valg slik alle forfattere gjør, men dette føles rått, som om ordene og beskrivelsene er et usensurert bilde vevet av virkeligheten hennes slik hun ser den.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal vurdere dette som litteratur. Det er ikke en bok jeg kan forstå ved å dele den opp og analysere.

Den er både vakker, stygg og poetisk, men mest er den ærlig.

Legg inn en kommentar