8 spørsmål til Victoria Kielland

Foto: Rolf M. Aagaard

Foto: Rolf M. Aagaard

Hvis man har hørt Victoria Kielland lese sammen med forfatterkollektivet A.K.R.O.N.Y.M , da vet man at hun har en egen evne til å bruke rytme og følsomhet til å ta en med til steder der man kanskje ikke ønsker å gå.

Tenk at du for eksempel har sex, og du forestiller deg at det bør være slik som på film. Jeg tenker ikke på en pornofilm, men en vanlig fin film der alt skjer i et gyllent lys, det er så fordømt romantisk og alle kameravinklene er flatterende.

Vel, Victoria skriver ikke om det. Hun skriver om den klamme, svette, smertefulle intime opplevelsen som er der rett foran deg, om alle de tingene du røper om deg selv som du bare ønsker å ignorere.

Prosasamlingen «I Lyngen» er Victorias debutbok. Jeg har spurt henne noen spørsmål om den.

1. Boka heter “I lyngen” og en av fortellingene som går igjen handler om en jeger som dreper en elg. I hvilken grad føler du at du har skrevet en bok om å være offer, og kanskje også overgriper?

Jeg har ikke tenkt noe særlig over den rollefordelingen der. Jeg føler vel sjøl at boka, mer enn å handle om offer/overgriper, jobber med intimitetens grenser, glidningen mellom en haug av følelser og en haug av kropp, glatte, langsomme overganger. Men jeg ser jo at det kan være en måte å lese boka på.

2. Du skriver om en hel del ting som folk normalt ikke liker å tenke på, som ens egen kropp, måten vi opplever oss selv og andre som kropper og at det at vi er kropper nødvendigvis vil ta livet av oss en dag. Hvorfor vil du vise de tingene som vi ikke vil være ved?

For det er ingen vei utenom. Det er premisset for at vi eksisterer. Jeg syns det er vanskelig å knytte kropp og sinn, det er masse sinn, sinnet er hele tiden. Kroppen også. Jeg blir aldri klok på det, alle tar kroppen sin alvorlig, og veldig mange jeg kjenner syns det er vanskelig, alle sliter med å være nok, nok kropp og nok sinn, hvordan finner man noen gang balansen? Jeg tror, nei jeg vet ikke, jeg tror jeg vil vise måten jeg sjøl ser verden, det vi må forholde oss til hver dag, all ubalanse og vulgaritet, vi tørker oss alle i rompa hver dag, uavhengig av duse filter, og rosa makroner. Sånn er det liksom bare.

3. Dette med jegere, kropp, sex/kjønn og natur får meg til å tenke på Simone de Beauvoir. Har du tenkt på henne?

Nei.

4. Finnes det en forfatter du skulle ønske at du kunne skrive som? Hvis ikke forfatter, finnes det en musikkartist eller kunstner du skulle ønske du kunne få til tilsvarende med ord som de gjør med musikk/bilder?

Det Ingri Fiksdal gjør innen koreografi, og hennes samarbeid med Signe Becker (scenograf) og Ingvild Langård (musiker), setter jeg veldig stor pris på. Hva forfattere angår, har jeg lyst til å være som alle andre hele tiden, gjerne kombinasjoner av flere, hvis jeg kunne velge fritt per dags dato, tror jeg at jeg ville jeg valgt, om det var genetisk mulig, å være kjærlighetsbarnet til Sara Kane, Louis Bourgeois, Henry Thoureau, Inger Christensen, Ivo de Figuredo og Antonin Artaud.

5. Jeg har det sånn med noen bøker at jo mer jeg diskuterer dem, dess mer forsvinner de for meg, som jo mer jeg forsøker å sette ord på hva de handler om, jo mer forstår jeg at de handler om noe annet som jeg ikke klarer helt å gripe. Jeg har hatt det sånn med Hamsun, Sara Stridsberg og med Arne Lygre og nå når jeg spør deg om din bok blir jeg bevisst på at jeg ikke vil ta livet av hva den handler om fordi det finnes noe skjørt der som man ikke skal håndtere for direkte. Hvordan er det for deg å skulle fortelle om hva du har skrevet? Er det frustrerende eller føler du at du har mye å si og forklare?

Hvis folk helt oppriktig spør og vil vite, blir jeg glad, og vil gjerne snakke om det. Det er ikke så ofte jeg blir spurt helt konkret om hva jeg tenker rundt min egen tekstpraksis, og jeg føler meg heldig hvis noen faktisk ønsker å diskutere det. Men det er vanskeligere enn jeg først trodde, vanskelig å svare godt nok, fortelle noe som jeg føler tilfører boka noe. Jeg tror vel egentlig ikke jeg har så mye behov for å forklare, men jeg syns det er viktig at hvis folk først spør, skal man gi de et ordentlig svar. Det er en veldig ny ting, at folk faktisk spør om noe knytta til tekstene.

6. Noe av det mest påfallende ved måten du skriver på er rytmen og de presise beskrivelsene. Hvordan kom rytmen inn i skrivingen din? Hva har du gjort underveis for å beholde den selv om å skrive en bok nødvendigvis innebærer mange oppbrudd fra skrivingen og lange perioder der du er på mange forskjellige steder både i hodet og fysisk? Og hva gjør du når den mest presise formuleringen av hva du vil si ikke passer til rytmen din?

Oi, det var mange spørsmål. Rytmen kom vel fordi, jeg tenker at tekstene er opplesningstekster, de må leses høyt og betones, det er tempo – og taktskifte, jeg tror det er derfor jeg liker Rebecca Kjellands opplesninger så godt, det endrer alt. Jeg har innsett at tempoet holder seg best innen korttekstformatet, jeg prøvde å skrive det om til en roman, men jeg fikk det ikke til, så jeg bærer på romanskammen, skammen over å ikke få til romanen, skammenI lyngen over å føle at man tok den lette veien, jeg vet ikke, det er vanskelig, jeg vet ikke om jeg har klart det med rytmen, men jeg håper det sitter hvertfall noen steder. Det er mange formuleringer som ikke passer rytmen, tror jeg, og derfor er det litt fremmed og lese det stille inni meg, for jeg føler jeg burde lest det høyt, sånn at folk kunne hørt mitt tempo. Men sånn er det jo, man må gi slipp på den lille babyen, og tenke at det er greit. Det er likevel veldig vanskelig og gi slipp på den kontrollen. Og jeg føler jo også at jeg ikke er presis nok, observasjonene kunne nok vært skarpere.

7. Hva er ditt favorittsted å skrive?

Det meste kommer først på mobilen, når jeg sitter på en buss eller et tog. Ofte i bilen, når jeg kjører med pappa til Svinesund.

8. 1000, – kronersspørsmålet: Hva er god litteratur?

Inghill Johansen

 

Legg inn en kommentar