8 spørsmål om «Kom hjem når sorgene har løpt forbi»

Foto: Frøydis Urbye/ Oktober Forlag

Foto: Frøydis Urbye/ Oktober Forlag

Her er Ylva Wærenskjold. Hun gav ut sin debutroman «Kom hjem når sorgene har løpt forbi» i høst, og hun er en klok forfatter. Dere vil skjønne det, bare les videre nedover her.

For meg handler boka hennes om overskridelser av grenser. Overskridelser av landegrenser, overskridelser av to personers grenser i et kjærlighetsforhold, grensen mellom å være lykkelig og ulykkelig, grensene for hva en roman kan være (hvis det er en roman?) og som Ylva snakker om her, overskridelsen av grensene mellom hva et og et annet kjønn er.

Jeg måtte lese denne boka to ganger, ikke for å plassere den helt, for jeg tror at den glir litt unna en veldig konkret forståelse, men i allefall for å se hvordan den beveger seg.

1. Det foregår en slags reise i denne boka mellom Oslo, Paris og Stockholm. Hvor har du selv vært mens du har skrevet den?


På offentlige transportmidler , tror jeg- på toget til og fra Bø, på flyet til og fra Tromsø, på bussen til og fra Gøteborg, på trikken i Oslo. Og i kjellern på UB, ved trappa der det både er dagslys og likevel en følelse av å være omringet av bøker.

2. Jeg vet at du har gått på Litterär Gestaltning i Gøteborg. Hva har utdanningen der hatt å si for hvordan denne boka ble?


Jeg går der fortsatt! Det har hatt alt å si. Ikke bare for hvordan den ble, men også at den ble. Skriveskolene frigjør tid til å skrive og skaper gode rom til å snakke om tekst.

3. Jeg leste et intervju med deg på NRK.no, og det var først da jeg leste overskriften “Skildrer vold i lesbisk forhold” at jeg skjønte at Heli var en kvinne. Så måtte jeg lese hele boka igjen, og på en måte ble jeg overrasket over hvor lite kjønnet på karakteren hadde å si for måten jeg så henne på. Hun var den samme personen som kvinne og mann for meg. Hvordan har du forholdt deg til kjønnsstereotypier, maskulinitet og femininitet mens du har skrevet boka?


Jeg blir glad for det du sier, for det var viktig for meg å holde språket i boka åpent for ulike lesninger. Jeg tenker at boka ikke tar, og heller ikke vil ta, stilling til Helis kjønn. Heli benevner aldri sitt eget kjønn, for eksempel, fordi Heli ikke anser seg selv som ett kjønn framfor et annet, og da føltes det underlig at teksten skulle gjøre det. Jeg tror det er to steder i boka det står hun, men da er det fra Karins perspektiv. I arbeidet med boka har alle karakterene vært alle mulige kjønn og bokstaver på ulike tidspunkt. Jeg er opptatt av hvordan litteratur skriver fram kjønn og kjønnsroller, fordi litteraturen er skapende på sitt beste, og uansett alltid reproduserende. Hvordan vi beskriver ting har betydning for hva de får lov til å være. Jeg har vært opptatt av at Heli skal være åpen nok til at leseren kan få lov å lese inn enten det kjønnet den vil, eller også å ikke behøve å ta stilling til det. Men media vil ha den lesbiske historien, og da tenker jeg jo at den tross alt er bedre enn den heteronormative historien, som jeg ikke engang tror de fleste heterofile kjenner seg særlig godt igjen i. Media har vært opptatt av å stadfeste kjønnet til Heli, og det sier vel en helt del om medias begrensende tokjønnskategori og smått maniske holdning til kategorisering.

4. I større grad enn den fysiske volden, er det den psykiske relasjonen mellom hovedpersonene som går mest inn på meg. Jeg føler at jeg dras inn mot et skikkelig mørkt sted i et spenn mellom kjærlighet, sinne og redsel. Hva er det som er årsaken til at det blir sånn mellom dem? Og er volden et produkt av dette?


Å, det er et godt spørsmål. I den grad jeg forsøkte å skrive fram en årsak, plasserte jeg den i beskrivelsen av kroppene deres og talespråket deres – altså hva de gjør og hva de sier som årsak. Koreografi, kanskje man kan kalle det? Når den ene bevegelsen fører til den andre bevegelsen eller mangelen på den andre bevegelsen. Og volden som både et produkt av dette og også en katalysator for at grensene deres tøyes videre. Det blir kanskje vagt? Jeg ble undervist i Stanislavski på videregående, og jeg tror idéen om at handling kan komme forut for tanke har satt seg i meg.

5. Til tross for at det er mye mørkt som skjer beskriver Karin sjelden at hun er ulykkelig, men ofte at hun er lykkelig. Er lykken bare et slags high i fraværet av ulykke her, eller synes du man kan si at også den er ekte?

Å, også et godt spørsmål. Lykke interesserer meg, jeg blir ikke ferdig med det ordet, hva det betyr. Hva er ekte lykke? Jeg tror Karin opplever seg være lykkelig, selv om hennes kriterier for lykke nok er som du sier, fravær av ulykke. Jeg vet ikke om det trenger å være en motsetning. Men Karins fokus på lykke framfor ulykke er jo også en fornektelse av situasjonen, tenker jeg – en slags misforstått eller ubehjelpelig stay positive.


6. Hvem skulle spilt hovedrollene i “Når sorgene har løpt forbi” i en eventuell filmatisering?

Noomi Rapace som Heli! Og Alexandra Dahlström som Karin. Eller Emilie Jouvet. Og søsteren – jenta på bokomslaget, kanskje? Hvis ikke det er det som er Heli, da, eller Karin. Kanskje må bokomslagjenta spille alle tre, det hadde blitt interessant.


7. Finnes det en forfatter du skulle ønske at du kunne skrive som? Hvis ikke forfatter, finnes det en musikkartist eller kunstner du skulle ønske du kunne få til tilsvarende med ord som de gjør med musikk/bilder?

Jeg skulle gjerne fått til det Kristin Berget får til i hennes nyeste bok, Hennes ansikt. Også Marie Silkebergs Material og Ida Lindes Om jag gjömmer dig blir jag en annan var viktig for boka. Ellers skulle jeg gjerne fått til å skrive som en kombinasjon av heltene Dorothy Wilde, Fran Lebowitz, Virginia Woolf, Ann Carson og Carol Queen. Eventuelt legge til Patti Smith, Gertrude Stein og Eileen Myles, invitere dem rundt samme whiskeyfylte bord, ta opp samtalen og gi den ut som min nye favorittbok.

8. 1000, – kronersspørsmålet: Hva er god litteratur?


Det er vel grunnen til at jeg alltid er så blakk, jeg aner ikke hva jeg skal svare på det. Bøker som er seg bevisst hva språket kan få til å være, hva det kan gjøre, og som gjør en kraftanstrengelse for å utforske grensene for det. Jeg liker bøker som får meg til å tenke at språket, hva vi sier til hverandre, hva vi får til å skildre for hverandre – kan endre verden for oss. Det finnes en livsnødvendig trøst for meg i det.

ylva2

2 Comments

Legg inn en kommentar