2×5 spørsmål om Tao Lins «Taipei»

Tao Lins roman «Taipei» k0m ut i USA i begynnelsen av juni. Kenneth Pettersen og jeg har lest den parallellt i sommer.

Lin er sannsynligvis den amerikanske forfatteren som oftest får merkelappen «sin generasjons stemme». Han er en viktig forfatter og inspirasjon for mange, spesielt unge.

Her er et eksempel på at to personer som er opptatt av litteratur kan få svært forskjellig utbytte av ei bok.

Kristine spør Kenneth svarer:

Kennethkafe1.

Hva er det med bruken av sosiale medier av hovedpersonene i denne boka? Jeg vet at du også refererer en del til sosiale medier og kommunikasjonsteknologi i tekstene du skriver og jeg føler at jeg støter på det mye, spesielt i helt unge menneskers tekster. Hva slags funksjon har sosiale medier i “Taipei” og når mener du at sosiale medier kan ha en meningsfull funksjon i litterære tekster?

Jeg mener at moderne informasjonsteknologi kan ha en meningsfull funksjon i tekster fordi moderne informasjonsteknologi er en del av ting som finnes. Jeg tror, muligens, at mange har en skepsis mot å bruke samtidsreferanser, kanskje fordi det vil datere verket, gjøre verket for internt. Dikt, for meg, bør ha en direkte kobling til levd liv, dette er det vel en lang poesitradisjon for pre-iPhone. For meg er det utenkelig å utelukke iPhonen min fra tekstene, akkurat som det er utenkelig å utelukke øynene mine fra tekstene mine. IPhonen min er en oppdatering av kroppen min, jeg ville ikke vært den samme uten. Andre (teknologiske og ikke-teknologiske) verktøy som finnes rundt meg er også oppdateringer av kroppen min, det er bare (muligens) mer interessant å skrive om moderne informasjonsteknologi, både fordi jeg tror moderne informasjonsteknologi endrer livet mitt på (blant annet) relativt uforutsette måter, og fordi det er så nytt at det ennå finnes gode litterære koblinger man kan gjøre, som oppleves friske og nye. Et fint utdrag fra Taipei:

«Technology was no longer the source of wonderment and possibility it had been when, for example, he learned as a child at Epcot Center, Disney’s future-themed “amusement park,” that families of three, with one or two robot dogs and one robot maid, would live in self-sustaining, underwater, glass spheres by something like 2004 or 2008. At some point, Paul vaguely realized, technology had begun for him to mostly only indicate the inevitability and vicinity of nothingness. Instead of postponing death by releasing nanobots into the bloodstream to fix things faster than they deteriorated, implanting little computers into people’s brains, or other methods Paul had probably read about on Wikipedia, until it became the distant, shrinking, nearly nonexistent somethingness that was currently life—and life, for immortal humans, became the predominate distraction that was currently death—technology seemed more likely to permanently eliminate life by uncontrollably fulfilling its only function: to indiscriminately convert matter, animate or inanimate, into computerized matter, for the sole purpose, it seemed, of increased functioning, until the universe was one computer.»

2.
Tror du at en av grunnene til at å skrive dikt/korte tekster har blitt litt hipt et at det er en form unge mennesker er komfortable med fordi vi har blitt mer vant til å forholde oss til fragmentert informasjon og å konsentrere det vil vil si i sms, på twitter, facebook og chat?Den britiske nasjonaldikteren Carol Ann Duffy er inne på noe av det samme her.

Et av premissene i spørsmålet ditt er at «å skrive dikt/korte tekster har blitt hipt». Det tror jeg at jeg er uenig i. Virker som en ganske marginal gruppe som synes dikt/korte tekster er hipt:) Men, jeg kan svare på spørsmålet for min egen del, og da er jeg helt enig: Oppdateringer via SMS, Twitter og Facebook påvirker hvordan jeg møter andre tekster. Jeg liker å overføre det samme efemere elementet som finnes i de korte oppdateringene vi får via nett, til boksiden, eller til et dikt. Jeg tror forfattere, kanskje særlig poeter, alltid har forsøkt å bearbeide språket de omgir seg med, og tilpasse det allerede etablerte litterære former. Jeg opplever ikke at Taipei i så stor grad bruker former fra internettsjargong i skrivingen, men det er noe grunnleggende ulitterært i stilen, som noen ganger, kanskje, kan tilskrives «internett». Kanskje er det det fragmenterte i Taipei som minner om «internett», at den oppleves tidvis som mer eller mindre interessante statusoppdateringer på Facebook, eller kanskje mer presist: blogposter.Jeg tror for øvrig ikke de som tekster mye, eller bruker Facebook mye, blir bedre poeter, jeg tror gode poeter blir gode poeter fordi de er opptatt av hvordan språk virker, og fordi de er interesserte i å bruke språk på kreative måter. Det synes jeg Lin gjør, noen utdrag:

«Paul felt himself trying to interpret the situation, as if there was a problem to be solved, but there didn’t seem to be anything, or maybe there was, but he was three or four skill sets away from comprenhension, like an amoeba trying to create a personal webpage using CSS.»

«…as if beta testing the event by acting like an exaggerated version of himself, for others to practise against, befor the real Paul, the only person without practice, was inserted for the actual event.»

«…an eerie building far in the distance, thin and black, like a cursor on the screen of a computer that had become unresponsive. He imagined building-size letters suddenly appearing, left to right, in a rush—wpkjgijfhteiukgcnlm—across the desert.»

3.
Det er du som har fortalt meg dette, at Tao Lin selv har uttalt at han var tungt påvirket av narkotika da han skrev denne boka. Hva slags innflytelse har det hatt på teksten tror du?

Jeg tror jeg har lest at Lin hadde for vane å bruke Adderall, noe tilsvarende Ritalin, tror jeg, mens hans skrev Taipei. For meg virker det som om, som jeg har nevnt i et av spørsmålene mine, dette kommer til uttrykk ved en slags ufiltrert, stream-of-consciousness-aktig, manisk presis skrivestil, som jeg, personlig, finner appellerende, særlig kanskje det ufiltrerte, at han gjør uvanlige vurderinger av hva som er mer eller mindre viktig i en periode av livet. En annen ting ved folk som bruker mye narkotika, er at de blir veldig opptatt av narkotika, noe som kanskje er det flest legger merke til ved boken, og kanskje er dét mange ikke liker ved den. For meg blir «avhengighet» et interessant begrep når man skal snakke om boken. Paul bærer ikke nødvendigvis så mange trekk av den stereotypiske drug addicten i boken, han virker normalt rasjonell, er ikke i (stor) økonomisk nød, det virker som om han bruker narkotika av vane, heller enn en slags «avhengighet». «We’re normal when we’re on drugs», sier Erin et sted. Ifølge Wikipedia er avhengighet:

«i medisinsk forstand et syndrom, en tilstand som er preget av fysiologiske, kognitive og adferdsmessige fenomener der bruken av en substans, en klasse av substanser eller en adferd, som en gitt person gir en høyere prioritet til fortrengning av annen adferd som han eller hun tidligere syntes hadde stor verdi.»

For meg virker det også som om avhengighet er en del av the human condition, at vi prioriterer noen ting over andre ting, som, til en viss grad, virker irrasjonelle/tilfeldige. Tror egentlig de fleste er ute etter noe de kan være avhengige av, kanskje er det nettopp det som gjør karakterene i Taipei så flyktige/anonyme, de har ingenting som holder dem fast, «works on things» på MacBookene sine, har en uvanlig distanse til livene sine, de flyter rundt («Paul had resigned to not speaking and was beginning to feel more like he was ‘moving through the universe’ than ‘walking on a sidewalk'»). Etter at Paul og Daniel et kort øyeblikk glemmer innholdet i en plan de la noen sekunder før, observerer Paul at «we still kept moving at the same speed, when we had no goal». Pauls prosjekt er kanskje (underbevisst?) å finne et ankerfeste: på intenett, i en kjæreste, i MDMA, i Taipei?

4.

Hovedpersonen i boka heter Paul og er en forfatter med asiatisk bakgrunn akkurat som Tao Lin. Kanskje er det bare meg som har en hang til å lese bøker selvbiografisk, men hovedpersonen i boka virker som en lite forkledt versjon av Tao Lin selv. Er du enig i det og om vi skal se hele hans forfatterskap under ett hvordan oppfatter du Tao Lins hovedpersoner og forfatter-persona som et spill med karakterer i grensen mellom fiksjon og virkelighet?

I hvilken grad tenker du at han gjennom dette “spillet”, som slik jeg ser det nesten ikke kan holdes adskilt fra det han skriver, har skapt et bilde av seg selv som har gjort ham til en slags internasjonal frontfigur i visse unge litterære kretser?

I et intervju med Brenna Ehrlich på bloggen Vol. 1 Brooklyn sier Lin følgende på spørsmålet «Is it all supposed to be true?».

“No. Definitely not. I could have probably called it a memoir and put it in first person, and people would accept that, but I used my memory as a first draft that I had not written down yet, but that I had memorized. Having that, I edited that into a novel, and I didn’t leave stuff out or put stuff in based on what was in the first draft. I allowed myself to take stuff out and put stuff in and move stuff around. The first draft already I wouldn’t view as nonfiction, because my memory is changing all the time. I misremember stuff, forget stuff. I’m sure there’s not one line of dialogue that I remember verbatim for the entire year of 2010.”

Synes han sier sier mye som virker relevant for spørsmålet der. Jeg tror også livet (utenfor boksidene) er et spill mellom fiksjon og virkelighet, at vi må undersøke egne motivasjoner, undersøke når vi er falske og når vi er ekte, og forsøke å etterstrebe å være ekte, uten å stå i veien for andres muligheter til å være ekte. I fiksjon er det viktig å skape en historie som kan generere de følelsene/tankene du ønsker å generere hos leseren, mens i livet er det (muligens) viktig å ikke scripte ting og være kynisk for at det skal passe til en bestemt storyline. Å tilpasse ting en storyline/allerede etablerte former virker viktigere i fiksjon, for å generere følelser/tanker.

5.

Jeg begynte ganske tidlig i lesningen å tenke at Tao Lin er sterkt inspirert av Jack Kerouacs “On the road” i denne boka. Den kunne på et litt kynisk vis ha blitt markedsført som en “Facebook-generasjonens On the road”. Boka handler om rotløse kreative unge mennesker som tar så mye dop de kan klare fordi de håper at det skal kunne hjelpe dem å komme nærmere hverandre. Det er bare tematikken, men også i handlingen og små detaljer (som når de spiser eplekake) synes jeg å kunne se “On the Road-referansene. Har du lest “On the road” og er du enig?

Har ikke lest On The Road, tror jeg.

Kenneth spør, Kristine svarer:

Jenta fra 1942.

Jenta fra 1942.

1.
Vi har alle, uansett, ukompromissløst, bare tilgang til egne følelser, motivasjoner og tanker, er innestengt i ”entranceless caves”, og prøver, forgjeves, å koble oss til hverandre. Dette er, slik jeg ser det, sentrale premisser og motiver i Taipei. Samtidig som Pauls forskjellige gjøremål i boken – internett, reising, narkotika – fungerer/(muligens) er tenkt som flukt fra denne (muligens innbilte) tilstanden, virker det også som om Paul finner støtte/trøst i den.

”If it were a blanket, Paul thought, beneath which existed only his imagination, he wouldn’t want to throw it off and be obliterated by the brightness of a child’s bedroom in daytime, or even peek outside, letting in the substrate of another world. Realizing this, as a medium dose of Xanax began taking effect, he felt a kind of safety in being where he was–inside the confines of what, to him, was everything–instead of ”out there”.

Det virker vanskelig, uansett hvor velformulerte argumenter og metaforer Lin bruker, å ikke anta at det er nettopp denne tankegangen som forkrøpler Pauls sosiale liv og hans kjærlighetsliv. Kjærlighet for Paul er en ’”solution”, som han kan forsvinne i. Hva ville du sagt til Paul om han kom til deg for råd, hvordan kan man forene tankene om at vi er ”forever alone” og at vi ”trenger hverandre”?

Det er et sinnsykt vanskelig spørsmål. Jeg ville nok sagt slutt å vær så glad i dop og bli mer glad i folka rundt deg. Jeg tror at du har rett i at tanken på at vi er alene og aldri vil unnslippe vår egen ensomhet i seg selv er isolerende. Det virker som om Paul lever et litt ute av kontroll liv i et fryktelig høyt tempo som gjør at hver gang han stopper litt opp blir han redd for å falle ned. Jeg har tro på å akseptere sin egen ensomhet og heller se på den som en del av et fellesskap, å ikke bebreide seg selv for den eller å forsøke på desperat vis å unnslippe den, men isteden forsøke å gjøre de tingene man liker, være med de menneskene man liker og i så høy grad som mulig sette pris på det som er bra rundt en. Livet kommer med en masse tomrom. Jeg tror at de fleste opplever det sånn. Selv om kjærlighet man kan forsvinne i føles bra å være i en stund er det vel også en god idè å finne en kjærlighet der det er plass til en selv.

2.

Jeg opplever, til en viss grad, at et tema i boken er minner, boken virker nærmest manisk presis, som om den er skrevet i en rus som gjør alle minner like viktige, han bruker like lang tid på en beskrivelse av sex som innholdet i smoothies. En nøyaktighet, lange setninger, og motvilje til allerede etablerte, muligens tilslørende, idiomer, også/særlig i beskrivelsene av følelser/sosiale relasjoner, som virker, i mangel av bedre ord, muligens, autistiske. For noen er stilen anmassende, forsert (fra Lydia Kielsings anmeldelse på bloggen The Millions: ”I wondered why someone who hates words would take the trouble to arrange so many of them in a row”), for andre er den befriende (muligens fordi den strekker grensene for ”det litterære”), inspirerende. Hva synes du om stilen i Taipei?

I begynnelsen likte jeg den veldig godt. Det føltes som om Lin hadde noe oppriktig å si og at han forsøkte å virkelig strekke språket sånn at det presist og fullt ut kunne bety akkurat det han ville. Men etterhvert syntes jeg parallellt med handlingen at språket ble ensformig. Boka ble retningsløs, jeg synes at dop er meningsløst og at det er meningsløst å lese om på denne repetitive måten og så kanskje jeg falt av. Jeg mistet litt troen på at jeg kunne like å lese mer av boka, på hovedpersonen Paul og på at Tao Lin ville noe sted. Kanskje var hele poenget at han ikke ville noe sted. Generelt sett er jeg veldig glad i forfattere som forsøker å strekke på språket, som ikke går inn for at språket skal være usynlig, men som samtidig klarer å unngå å bli pompøse. Det synes jeg at Tao Lin klarer og jeg beundrer måten han skildrer en veldig flat handling på, mens han samtidig sier noe mer, bortsett fra når han skriver om dop selvfølgelig.

3.

I en anmeldelse av Taipei for The Times Literary Supplement skriver Sam Byers:

”His characters are not, as his critics often assume, ”unfeeling” people: they are people whose self-awareness has corrupted the files of their inner lives. Their emotions misfire, drift out of sequence, feed back. They are, always, trying to feel what they think they ought to feel, but their sense of purpose remains lost.”

Både stilen og karakterene i Taipei praktiserer nøktern tilbaketrekning. Hvis vi uansett bare lever i ”entranceless caves”, hva er vitsen med moralske guidelines, ikke sant? Likevel klarer jeg ikke å se på Taipeis persongalleri som fullstendig tilbaketrukne, de er ute etter ”connection”, men, som Byers skriver, ”their emotions misfire, drift out of sequence, feed back”. Jeg opplever også at boken, og forfatteren, prøver å rekke en hånd ut – noen ganger for å hjelpe, andre ganger for å søke hjelp. Egentlig ville jeg her skrive et spørsmål om du mener Taipei kan si noe om ”oss”, som generasjonsportrett, men endte opp med å skrive dette: Mener du Taipei kan si noe om deg?

Jeg ser på iPhone, Facebook, YouTube, og alt det som verktøy og ikke som forlengelser av meg selv. Likevel kan jeg kjenne meg igjen i lengselen etter å få kontakt. Jeg tror på moralske grunnregler. Jeg tror at forfatteren sier noe viktig om rastløsheten i en type moderne tilværelse og om bruk av sosiale medier som en søken etter kontakt og mening på en måte som treffer mange mennesker. Det kan jeg kjenne meg igjen i, men ikke på den altoppslukende måten som hovedpersonene i Taipei opplever det. Jeg blir litt oppgitt over at de er så selvsentrerte og destruktive, at de liksom ikke har sett hvor mye bra som finnes der ute.

4.

Når jeg har snakket med deg om boken, har det virket som om det overdrevne narkotikaforbruket, eller alle beskrivelsene av narkotikaforbruket, har vært et element ved boken du ikke har likt. Hva slags funksjon tror du narkotikaforbruket har i Taipei?

Jeg tror at det er en indikator på en slags angst eller desperasjon som hovedpersonene har i forhold til å komme forbi seg selv og nå ut til noen andre. Paul og Erin klarer ikke å være sammen uten å være høye. Hovedpersonen føler at han må nødt til å ruse seg for å gi inntrykk av at han er en avslappet og hyggelig fyr ute blant folk. De har laget et bilde av seg selv der de selv er det største hinderet for å leve som velfungerende mennesker og de tror at dop er løsningen, men dop er heller en faktor som gjør alt det der blir tydeligere og verre fordi de mister troa på hvordan de skal kunne fungere uten. Jeg synes at dopet gjør disse folka kjedelige, kjipe og selvopptatte.

5.

Avslutningsvis forteller Paul, i et hotellrom, til Erin, at han er ”grateful to be alive”. Noen sider før vurderer han et kollektivt selvmord, for å komme seg ut av forholdet med Erin, uten å lide av de sosiale konsekvensene. Et kollektivt selvmord er for Paul ”accessible from anywhere, on the theme park of Earth, always open”. I starten av boken reflekterer Paul over en sosial situasjon, som han burde ha forlatt for lenge siden, og prøver å finne ut av når det perfekte tidspunktet å forlate situasjonen ville vært, og kommer frem til at han, når han beveger seg langt nok tilbake i kronologien, egentlig aldri burde vært født. Med tanke på Pauls svartsyn, klinger derfor det klisjé-aktige utsagnet usant for meg. Tidligere i boken skriver også Paul at han er ”suddenly intrigued by the concept of gratitude”, hva tror du Paul mener når han sier at han er ”grateful to be alive”?

Jeg tror at Paul er litt skamfull over måten han håndterer ting på: Han forsøker å si noe som kan  få Erin til å forstå det, så han kommer med et slags klisjeeutsagn som han tror at et hederlig menneske i hans situasjon ville sagt, men det høres falsk ut, fordi han ikke orker å ta ting ordentlig innover seg, eller å finne en presis formulering for det han har å si. Tror heller ingenting på de selvmordsplanene, tror bare at han liker å leke med dem som et slags spennende “konsept”. Synes at denne fyren hadde hatt godt av å få litt perspektiv på ting.

Legg inn en kommentar