2×5 spørsmål om Ben Lerners «På vei fra Atocha stasjon»

 

I forrige uke drakk poet/chapbook-redaktør Kenneth Pettersen og jeg kaffe sammen og oppdaget at vi leste på samme bok.

Boka er «Leaving the Atocha station», den kritikerroste romandebuten til amerikanske Ben Lerner. Jeg hadde grunnet på hvordan jeg skulle skrive om den her på bloggen og fikk ideen om at vi begge etter å ha lest boken ferdig kunne stille hverandre fem spørsmål om den.

Here goes!

Kristine spør, Kenneth svarer:
1. I begynnelsen av boka nevner Adam (hovedpersonen) at han har et prosjekt, men prosjektet forklares aldri. Hva tror du det er?

Tror jeg tolket ”prosjektet” som muligens en slags rettferdiggjøring av oppholdet, siden Adam, for det meste, driver retningsløst rundt i Madrid/Granada/Barcelona. Virker også som om Ben Lerner allerede fra begynnelsen latterliggjør Adams tankegang: ”The first phase of my research involved waking up weekday mornings in a barely furnished attic apartment, the first apartment I’d looked at after arriving in Madrid, or letting myself be woken by the noise from La Plaza Santa Ana, failing to assimilate that noise fully into my dream, then putting on the rusty stovetop espresso machine and rolling a spliff while I waited for the coffee.” Tror jeg kjenner meg igjen i denne impulsen, å la ting fremstå som smartere ved å la det inngå i en større, langsiktig plan.

 2. Stilte du deg noengang spørsmålet “hva handler denne boka om?”. Om du gjorde det, hva kom du frem til?

Virker som om boken først og fremst dokumenterer Adams år i Spania, men det virker som om Ben Lerner også forsøker å si noe om blant annet oversettelser og poesi, deler av boken virker essayistisk. Det virker som en poetikk når han forteller at han snakker i korte, ufullstendige setninger på (andrespråket) spansk for å la andre (med spansk som morsmål) fylle ut resten med mening. Det virker også som om Ben Lerner forsøker å avfortrylle poetisk praksis – Adam Gordons litterære prosjekter virker tilfeldige og utenkte for meg…

Kjenner meg også igjen i Adam Gordons intuitive respons når noen spør om tematikk, for meg er det ikke viktig at boken handler om noe.

3. Hva er holdningen din til unge litterære talenter som skriver om smerten/dilemmaet ved å ha hatt et kort og udramatisk liv fordi det er det eneste de føler at de kjenner nok til å skrive om? Finnes det et mettningspunkt i verden for slike bøker eller kan de rettferdiggjøres ved kunstnerisk utførelse, som generasjonsstemme eller ved å ha gjenkjennelsesfaktor?

Tror jeg sjelden vurderer kvaliteten av en bok på bakgrunn av ytre/indre dramatikk i boken. Tror jeg vurderer bøker som gode hvis jeg vil ha mer når jeg er ferdig med boken. Klarer/vil ikke å vurdere bøker etter hvorvidt det er for mange av dem i verden eller ikke, jeg kan gjerne lese flere tilsvarende denne.

4. Jeg fikk en følelse av at jeg-fortelleren er fast bestemt på å portrettere seg selv som en usympatisk person, men de sjeldne anledningene der han deler noe genuint med folka rundt seg speiler de ham på en måte som kan tyde på at han er mer sympatisk enn han vil gi inntrykk for. Hva tror du? Spiller det om du kunne få sympati med ham noen rolle for om du likte boka?

For meg virker det som om vennene hans har interesse av å være sammen med ham, men han har likevel ikke et stort nettverk. Jeg synes han virker til en viss grad selvsentrert på en dårlig måte, og får inntrykk av at omgivelsene også vurderer ham som selvsentrert eller fraværende. Å få sympati med litterære karakterer spiller ingen rolle for mitt utbytte av litteratur. De som virker usympatiske er ofte mer interessante å lese om for meg, kanskje, vet ikke.

5.  Velg a) eller b)

a) Ben Lerner har tidligere gitt ut flere diktsamlinger men dette er hans første roman. Er poeten Ben Lerner også tilstede i denne boka synes du?

b) Hva tror du skjedde med Isabel? Døde hun i Madrid-bombingen?

Det tenkte jeg faktisk aldri på, men det er sant at hun ikke er tilstede den siste delen av boken. Ble interessert i å lese boken igjen for å finne ut av det. Den siste gangen jeg finner navnet Isabel er på side 118: ”I wondered where Isabel had gone. Then I didn’t.” Men kanskje du kan bruke søke-funksjonen på din nye Kindle og finne en senere forekomst?

Kristines kommentar: Det siste Adam ser til henne er på hotellrommet den morgenen terroristbomben på Atocha station smeller. Senere blir hun et slags spøkelse. Han tror at han ser og følger etter henne i Barcelona, men siste gang vi hører om henne er på slippfesten for oversettelsen av diktene hans der en venn forteller at hun aldri reiste til Barcelona. Det virker rart for meg at man aldri fikk en forklaring på hva som skjedde med henne etter bomben, jeg forventet halvveis at han skulle finne ut at hun døde, men isteden er svaret helt åpent. Jeg lurer på om det er en tilfeldighet eller om Ben Lerner bruker det som et slags mysterie for også å understreke den distansen Adam har til det som skjer rundt ham.

Kenneth spør, Kristine svarer:

1. I et intervju med Huffington Post sier Ben Lerner at ”people seem to have strong and distinct senses about whether the narrator has grown or remained the same, whether this is a sort of coming of age story or whether it charts a year in the life of a sociopath.” I hvilken av disse kategoriene faller du? Er du enig/uenig i at hovedpersonen har sosiopatiske trekk?

Jeg tror ikke at han er en sosiopat, men noen at trekkene hans er sosiopatiske. I blant tenkte jeg at kanskje det var hans prosjekt, å lage en slags fiksjonell identitet til seg selv i dette nye landet for å se hvor langt han kunne ta det. Jeg leste ham nok som Ben Learners måte å gjøre narr av /leke med en noe selvbiografisk karaktér. Jeg syntes at det var fantastisk morsomt hvor fæl han var og hvor ærlig han var overfor seg selv om det. Det er en slags tradisjon for at når man skriver selvbiografisk presenterer man et humoristisk vrangbilde av seg selv, noen ganger mistenker jeg at det er for å fremstå mindre naken enn man ville gjort dersom alt skulle vært inderlig og selvhøytidelig.

Til grunn for den sosiopatiske oppførselen ligger en slags selvforrakt og disharmoni i forhold til det som foregår rundt ham. Han tar ikke det han skriver seriøst, han tar ingenting rundt seg seriøst annet enn sine egne ego-emosjoner og han klarer ikke å forstå hvordan noen kan ha en genuin og inderlig kunstopplevelse. Jeg synes at han forandrer seg, Teresa konfronterer ham på en måte med all bullshit og det gjør at han etterhvert tar seg selv mer alvorlig og etablerer en ekte kontakt med folka rundt seg. Det er håp for Adam tror jeg.

2. Hovedpersonen i boken heter Adam Gordon, men har mange likhetstrekk med Ben Lerner (begge er amerikanske poeter med feministmødre som har reist til Spania på et reisestipend). I Kjersti Annesdatter Skomsvolls kommende roman, Monstermenneske, som også virker relativt selvbiografisk, heter hovedpersonen Kjersti Annesdatter Skomsvoll. I Lunar Park av Bret Easton Ellis er Bret Easton Ellis hovedperson, men den utgir seg ikke for å være selvbiografisk. Hva gjør navnet på hovedpersonen med lesningen av boken?

Jeg tror at når en forfatter bruker sitt eget navn så er det ofte fordi de vil etablere en slags ærlighet i forhold til leseren om at det de skriver at skjer med personene har rot i dem selv. Som leser er det jo nærliggende å tolke det som en invitasjon til å forestille seg forfatteren som karakteren. Det kan også bli en slags lek mellom forfatteren og leseren der hva som er sant, hva som ikke er sant og hva som er overdrevet hele tiden står på spill.

Å bruke forfatterens navn som navnet på en karaktér i tredjeperson blir å invitere leseren inn i en speilsal der forfatteren speiler en karaktèr som er ham/henne selv.

Å bruke en annens navn på noe som er selvbiografisk kan handle om at man konstruerer en karaktèr og slik forsøker å få avstand til sitt eget stoff. Det er også å si som forfatter: ikke se på meg, dette handler om denne historien og denne karakteren.

3. Boken åpner med en person som får et sammenbrudd foran et maleri i et galleri. Adam Gordon tror personen kan ha gjennomgått en ”profound experience of art” og lurer på om ham selv noensinne har erfart noe tilsvarende. Han skriver at poesi har størst virkning på ham når den blir sitert i prosa, ”the line brakes […] replaced with slashes”, altså som ren poetisk mulighet. Jeg kjenner meg igjen, altså, jeg tror jeg har hatt flere ”profound experiences of art”, av tv-serier og melankolske indie-låter, men aldri av en diktsamling. Har du hatt noe tilsvarende en ”profound experience of art” av et dikt?

Ja! Da jeg gikk på litteraturvitenskap på Blindern (en liten stund) hadde jeg skikkelig kjærlighetssorg og vi leste et dikt av Ingeborg Bachmann som het «Böhmen ligger ved havet». Jeg husker at jeg leste diktet i forkant, at jeg til og med skrev det ned i en notatbok og forstod ingenting. Da jeg kom på gruppeundervisning brukte vi to timer i klassen til å ta hver eneste lille mening i diktet fra hverandre, og plutselig forstod jeg at det uttrykte alt jeg gikk rundt og følte. Nettopp av denne grunnen har jeg en mistanke om at det finnes en overhengende mulighet for at jeg er er alt for dum og gir diktene jeg leser for liten tid til at jeg virkelig klarer å gjennomskue hva de forsøker å fortelle.

Ellers har jeg den samme erfaringen som deg og Adam, som oftest kommer de store opplevelsene midt i en roman, en filmdialog eller låttekst. Det er vanskelig med poesi fordi den forsøker å si noe veldig dypt med øyeblikkelig virkning. Med musikk eller en fortelling føles det mer som om noen holder deg i hånden og trekker deg i riktig retning.

4. Min lesning av boken er at den forsøker å si noe om poesiens virkekraft. ”Poems aren’t about anything,” sier Adam Gordon flere ganger belærende til venner. Noen av Adams dikt blir også sitert. Min tolkning, mens jeg leste dem, var at de var ironiske, i den forstand at de ikke er ment for å være gode, men som et eksempel på hvordan poeten gir blaffen i å gå i dialog med sitt publikum. Et utdrag: ”Possessing a weapon has made me bashful. / Tears appreciate in the economy of pleasure. / The ether of data engulfs the capitol. / Possessing a weapon has made me forgetful.” Hva tror du, gjør Ben Lerner narr av Adam Gordons hermetiske, tomme poesi, eller er det bare jeg som ”ikke forstår”?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg forstår diktet heller, men slik jeg leser det er det temmelig platt og litt arrogant. Det kan stemme at han gjør narr av det og slik Adam portretterer seg selv passer det, men jeg synes at det er umelodisk i forhold til slik jeg oppfattet dikteren Adam i boka. Jeg tror nemlig fortsatt at han er en bra poet, selv etter dette dårlige diktet. Jeg tror at han kan bedre.

5. Boken er en av de første du har lest på din nye Kindle. Fortell om erfaringene du har gjort deg ved å lese Leaving The Atocha Station av Ben Lerner på din nye Kindle.

Leaving the Atocha Station var en perfekt førstebok å lese på Kindle. Jeg hadde det skikkelig gøy mens jeg leste den og lesebrettet gjorde meg fullstendig fokusert på teksten på en måte som jeg sjelden klarer å være. Jeg har kjøpt èn bok siden, men det var en billig Virginia Woolf (Bølgene), nå er jeg litt redd for at neste bok samtidslitteratur jeg kjøper skal gi en dårlig erfaring. Jeg er redd for å fylle lesebrettet med dårlige kvartleste bøker. Jeg vil bare fylle det med bra bøker som alle er lest ut.