12 dager stemmeløs

Det er 12 dager siden jeg hadde en stemme, i allefall en normalt fungerende versjon av en stemme. Siste gang jeg hørte den var i Møllegadens Boghandel mens jeg leste diktene mine. Jeg var redd for at den ikke skulle bære til jeg var ferdig, men det gjorde den og så ble den borte.

Jeg skjønte at jeg kom til å bruke siste rest på den opplesningen, men jeg visste ikke hvor lang tid det skulle ta å få den tilbake. 12 dager har gått og alt som kommer ut av halsen min er 10 prosent av stemmebåndet til Tom Waits. På festen etter opplesningen hadde jeg gledet meg til å hilse på litteraturglade danske mennesker, men det gikk jo ikke. De hørte så vidt lydene som kom ut av halsen min, så rart på meg og skjønte ingenting.

I begynnelsen var det litt artig, men etterhvert som dagene går har jeg også begynt å skjønne mer av alvoret i å ikke ha noen stemme. Jeg har vanligvis en lys og jentete tone i stemmen min, men i det siste er jeg på mitt beste en grøt av grove toner. Jeg har blitt introdusert for en del mennesker jeg aldri har møtt før og fått en følelse av hvordan de forsøker å plassere meg ut i fra det jeg forsøker å si og grumset som kjemper for å komme ut av munnen min. Jeg kan i beste fall kommunisere i forhold til praktiske hensyn, men når jeg skal forsøke å gjøre noe så komplekst som å kommunisere hvem jeg er faller jeg fullstendig igjennom. Nå forsøker jeg bare å være stille og smile inntil videre.

Da jeg mistet stemmen min mistet jeg også evnen til å fortelle noen om hvem jeg er som person. Det er bare her på bloggen, gjennom mail, tekstmeldinger og sosiale medier at jeg beholder et verbalt uttrykk for personligheten min. Jeg har ikke skjønt før nå hvor mye det å ha en stemme betyr. For et par dager siden fikk jeg vite at jeg har en bakterieinfeksjon på stemmebåndet. Nå har legen min gitt meg beskjed om å redusere all stemmebruk til et minimum for at den skal få ro til å bygge seg opp igjen. Det er en tullete liten ting som sannsynligvis går over snart, men i blant tenker jeg likevel: Hva om jeg aldri får stemmen min tilbake? Og svaret jeg gir meg selv er alltid at da må jeg bare lære meg selv å bli hundre ganger bedre til å skrive. Jeg må legge hele personligheten min i skrivingen og oppbevare den der så folk skjønner at den ikke er borte.

I blant tenker jeg på denne filmen men Ewan McGregor og ønsker at det å miste stemmen i virkeligheten kunne være mer sånn som her:

2 Comments

Legg inn en kommentar