Følg  @WrknOnMyNovel på Twitter. Det er Cory Arcangels redigerte twitter-strøm over folk som skriver om at de skriver roman på twitter.

I seg selv er det en selvmotsigelse fordi det ikke stemmer i det øyeblikket man skriver på twitter istedet. Romanskriving krever selvdisiplin og Facebook/Twitter-surfing er som regel et tegn på det motsatte.

Påfallende mange skriver om at de skriver roman på twitter samtidig som de skriver at de har trent. Jeg lurer på om de trener like disiplinert som de skriver romaner.

Konklusjonen er at det er uendelig mye enklere å tenke på romanen man skal skrive og å dagdrømme om den enn det er å faktisk skrive den.

Les mer på LA Times-bloggen Jacket Copy (som forresten er fordømt bra!).

Påsken er tida for å lese det samme Se og Hør på hytta som du glemte i fjor da du skulle fyre i peisen. Å lese Sylvia Beachs Shakespeare and Company» er det litterært nerdete svaret på akkurat det. Istedenfor Prins William og Kate har den James Joyce og Nora. Her er sportsjournalisten og krigsveteranen Ernest Hemingway, Ezra Pound, T.S. Eliot, Paul Valery og Gertrude Stein  med flere.

Sylvia Beach hadde den beste lille bokhandelen på venstre bredde av Seinen. Hit kom stort sett det som kunne krype og gå av litterære mestere på den tiden. Sylvia forteller om hvordan de var, hvordan de så ut, hvordan de omgikk hverandre og håndterte forfatter-yrket. Dette er litt som å være hovedpersonen i Woody Allens «Midnight in Paris» etter tolvslaget.

Jeg fikk boka for en tierpå Bolteløkka skoles loppemarked. Det føltes som et lite under å oppdage en bok om min favoritt bokhandel sånn i nabolaget.

I fare for å virke Paris-sentrert. The Paris Review har veldig lite med Paris å gjøre. De startet kanskje der i lokalene hvor Shakespeare and Company holdt til, men nå har The Paris Review lokalene sine i New York, og deres interesse for litteratur har rot i amerikanske tradisjoner. Redaktør er Lorin Stein, som har hatt et balletak på det det høylitterære markedet i USA i det siste. Han sørget ikke bare for at Roberto Bolaños store internasjonale gjennombrudd med «2666″. Han er også redaktøren til Jonathan Franzen.

Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne da jeg fikk denne i posten, så jeg begynte på begynnelsen og leste hele veien igjennom. Intervjuet med Bret Easton Ellis anbefales!

Det er noe litt patetisk, men samtidig veldig vakkert ved å oppdage sangtekster som beskriver akkurat hvordan du har det.

Jeg har hørt denne sangen av Susanne Sundfør hundrevis av ganger før, men i dag etter uker med forkjølelse, halsbetennelse og alt for mange dager og netter med kjedsomhet og svette lakner kan jeg ikke si det bedre enn «Walls».

Jeg kommer snart tilbake og jeg gleder meg til å skrive mer her.

Apartment Therapy har laget et galleri over 15 forfatteres soverom.

Henry David Thoreau sitt soverom er min favoritt (Via Shakespeare and Company):

Her er jeg på biblioteket på Majorstua. Jeg leter etter en helt bestemt bok av en bestemt forfatter. Mens jeg går gjennom radene av bøker husker jeg at før, for tjue år siden var det å låne bøker på biblioteket en helt annen opplevelse.

Da visste jeg ikke hvor jeg skulle begynne. Jeg visste ikke hva jeg ville ha. Jeg kjente ikke navnet på mange forfattere og jeg visste ikke hva boka jeg skulle låne handlet om. Jeg var helt åpen og fordomsfri. Jeg gikk fra hylle til hylle, dro ut vilkårlige bøker, så på titler, omslag og leste bak på bøkene for å finne ut hva jeg ville ha. I blant stilte jeg meg foran en hylle, lukket øynene og telte til ti mens jeg dro hånden over bokryggene. Den boka jeg kom til når jeg hadde telt ferdig skulle jeg låne.

Å gå på biblioteket var å oppdage helt nye stemmer og finne helt nye opplevelser.

Nå gjør jeg aldri det lenger. Jeg kan ikke huske sist jeg gikk på biblioteket og plukket ut en vilkårlig bok. Det virker alt for risikabelt. Jeg vet alt for godt hva jeg vil ha. Det er alt for mange bøker og forfattere jeg allerede vet navnet på som jeg vet at jeg vil lese. Jeg er smartere, klokere, mer erfaren og fokusert.

Likevel har noe gått tapt. Overraskelsen over å lese noe jeg aldri en gang har forestilt meg at jeg ville lese.

For et par dager siden leste jeg det siste intervjuet med Stig Sæterbakken i nyeste Vagant og var inne på samme tanke. Sæterbakken snakket om bokserien Den gule serie:

«Opp gjennom årene, hver gang jeg har fått øye på en av de knallgule omslagsryggene på et antikvariat, har jeg kjøpt boken, uavhengig av om jeg har hørt om forfatteren eller ikke. Det er noe uvurdelig med en bokserie som det går an å ha en slik tillit til.»

Nå som jeg har begynt å huske hvordan det var å gå på biblioteket og famle meg frem til bøkene, å ha absolutt alle bøkene som register for hva jeg skal velge, kommer også et enormt savn og behov for å gjøre det igjen.

Jeg tenker at fra nå skal jeg gå på biblioteket og låne en bok jeg aldri har hørt om av en forfatter jeg aldri har hørt om hver eneste måned.

Da forstod jeg også hvor fantastisk biblioteket er. Det er en tendens til at folk, og jeg har selv gjort det i perioder med god råd og stor tilgang på bøker, nedvurderer det å låne bøker på biblioteket.

Akkurat som om det er noe trist ved bibliotekbøker. Som om de ikke er viktige å låne, å lese eller å levere i tide fordi de er gamle, ikke koster noe og til enhver tid er tilgjengelige (ok, ikke Nesbøs nyeste).

Det er når man har begynt å tenke slik at man skal ta et tak i seg selv tror jeg. Det er når man tror at noe ikke har en verdi bare fordi det er gratis at man virkelig kan vite at hjernen har tatt seriøs skade av dette pengedrevne samfunnet.

I 1817 kom den franske forfatteren Henri Stendhal til Firenze og fikk et nervøst sammenbrudd.

- Du får sånn skjønnhetshetta, sier forfatter Peter Normann Waage.

Han forteller selv at han ble slått i bakken første gang han så byen.

ABC Nyheter har publisert artikkelen jeg skrev om Firenze