Inger Christensens «Det» og dette som nettopp skjedde

copy-of-facebook-app-untitled-design

(Foto: Modernista og https://www.donaldjtrump.com/)

Jeg er våken. Sovna sammen med ettåringen. Hun snur seg. Jeg legger plysj-tigeren i armene hennes og sutten i munnen. Jeg mista kvelden og nå har jeg fått natta isteden. Jeg bruker den til å lese “Det” av Inger Christensen. Denne natta er ikke ensom. Det er valg i USA. Verden er full av døgnere. Det er lys i stuevinduene. Forskjellen på meg og dem er at jeg har en slukket TV.

Hun er våken. Jeg setter meg døgnvill opp i senga og slår på lampa. Hun sier “Lys” og peker. Hun har akkurat lært dette ordet. Jeg bøyer meg over telefonen og begynner å skjelve. Jeg ringer til mamma. Hun sier: Du må ikke bekymre deg for dette. Vil ikke slå på tvn. Orker ikke å se på det selvtilfredse ansiktet. Gjør det likevel, men mest ser jeg en pen gutt som står foran og ser redd ut i jubelen og lyset.

Hele dagen er rasende tåke. Jeg fortsetter å lese “Det”. Ser Hillarys tale. Dette er en fordømt tragedie. Kan de ikke bare skru døgnet tilbake? Har noen en plysj-tiger til armene mine? Jeg har ei bok som rommer alt. Rommer den dette? Jeg begynner å maile.

Kjære Endre, [Red anm: Forfatter Endre Ruset har oversatt Inger Christensens “Det”]

Jeg har sittet oppe en del de siste nettene og lest i din gjendiktning av Inger Christensens «Det» (Veldig fin!). Og så har jeg lurt på om den kan hjelpe meg å forstå mer om hva som skjer i forbindelse med Trumps maktovertakelse. For verden må jo gå videre, men har amerikanske velgere valgt veien for oss, og må vi derfor inn i et stort mørke? Hva kan Inger Christensens «Det» si oss om verdens og livets gang i lys av Trumps maktovertakelse? Litt svevende, jeg vet, men jeg tenkte at hun kanskje kan gi oss litt perspektiv på tingene.

Hilsen Kristine

***

Kjære Susanne, [Red anm: Litteraturkritiker Susanne Christensen]

De siste nettene har jeg lest i den norske oversettelsen av Inger Christensens «Det». Så jeg tenkte å spørre deg som jeg tror har et forhold til boken (Jeg har ikke noen andre holdepunkter enn at du er dansk skal jeg innrømme) om den kanskje kan hjelpe oss å forstå hvordan verden går videre og hvordan vi skal gå videre etter Trumps maktovertakelse, for jeg har følelsen av at vi nettopp gikk inn i et stort mørkt rom, og slik kan vi ikke ha det i fire år, kan vi vel?

Hilsen Kristine

***

La meg være naiv, for jeg orker ikke alternativet. Susanne anbefaler den danske sangerinnen Pia Raugs folkinspirerte musikalske tolkning av “Det” fra 1981.
– Føles skønt at synge denne sang høyt, skriver Susanne og sender meg en  Spotify-lenke til låten “En Ørken”. Hun vet ikke om hun har tid til å skrive mer. Kritikere må jobbe hardt for å tjene til mat og husleie. Det er ikke mulig for meg å synge dansk høyt. Jeg skrur volumet opp på stereoanlegget og hele denne formiddagen spiller jeg platen hennes igjen og igjen. Det blir en sånn trivelig stemning. Jeg føler meg med ett som en driftig og samfunnsbevisst mor fra 70-tallet. Den søndagen kler jeg datteren min i en grønn hjemmesydd snekkerbukse med gule blomster på som jeg kjøpte på loppemarked på Marienlyst skole. Pias Raug sin stemme og melodi gir tekstene en optimistisk klang som jeg ikke hørte da jeg leste dem. Facebook har vært et samlingspunkt for reaksjonene våre de siste dagenene. Jeg tenker at nå våkner vi og samles politisk på en ny måte. Vi er flasket opp på post-Holocaust kultur. Vi er fulle av kjærlighet for den verden vi lever i og hverandre. Ikke faen om dette skal skje. Vi er Inger Christensens “Elskende”:

“Slik er de elskende ute av balanse
for å holde balansen i verden

Slik er de elskende redde
fordi presidenten er glad

Slik går de elskende inn i det umulige
fordi presidenten går inn for det mulige“

Verden skal ikke bli så mørk. Vi er ikke på 1930-tallet. Kanskje vi er mer på slutten av 60-tallet. Da skrev Inger Christensen “Det”. Da revnet verden og protesterte.

Jeg får en lang mail med sitater fra Endre. De er i en langt mer pessimistisk tone enn den jeg har ressonert meg frem til.

– I HANDLINGEN transitiviteter er det flere dikt som tar for seg den politiske virkeligheten sent på sekstitallet, men jeg synes neste det er mer aktuelt der hun kombinerer aktuelle hendelser med språkrefleksjoner som i Scenen konneksiteter 3 og 7. Med tanke på Trump og verdens elendighet for tiden…, skriver han.

Jeg gjengir her to av diktene. Det første er fra HANDLINGEN transiviteter:

2

Deres omgang med soler og andre tilfeldige stjerner
har lært dem å regne med massenes grå inerti
De bygger en kirke av avfall fra utbrente hjerner
og satser på all slags statisk bestemt strategi

Det er snakk om redde og blekfeite små kardinaler
som tror de kan komme og påstå at sola er sort
Det verste er kun at jo lenger de galer
jo lengre blir massenes sol drevet bort

Det er snakk om feige og superbevisste sjakaler
som påstår at alt er rettferdig naturlig og godt
De sluker det kjøttet de andre besværlig betaler
fordi disse andre har slukt deres meninger rått

Det er snakk om engler som likner blaserte kondorer
De møter enhver med et uhyre elskelig smil
De finnes i verdens korrupte kontorkorridorer
Men massen skal lære den idiosynkratiske stil!

*

SCENEN konneksiteter

… l’horreur liée à la vie
comme un arbre à la lumière
Georges Bataille

3

På bakgrunn av de umulige forholdene
som hersker mellom intet og alt
eller bare mellom intet og noe
ja bare mellom intet og ordet intet
og på grunn av språkets fullkomne taushet
om alt det som ikke foregår
enten i verden eller ikke i verden
bør denne posisjonen forlates.
Den forlates og etterlater
enten et språk som er en følge av verden
eller en verden som er en følge av språket
enten en himmel hage og fjell
eller malte himler hager og fjell
enten fugler som våkner/mord som finner sted
eller stein som flyr opp over fjellene
det er jo håpløst
det er jo umulig
På bakgrunn av disse umulige forholdene
som hersker mellom enten og eller
eller bare mellom enten og både
ja bare mellom enten og ordet enten
og på grunn av språkets fullkomne taushet
om alt det som ikke foregår
enten i enten eller ikke i enten
bør denne posisjonen inntas
Da er vi like langt!
Dette er en kritikk av fiksjonen
fordi det er en kritikk av lengselen etter verden

Jeg synes den boka blir mer og mer skremmende aktuell for hver dag som går nå….., skriver Endre Ruset.
– Hva mener du med det?
– Jeg satt oppe og så på valget og ble skikkelig deppa av hele greia. Og da du kontakta meg satte jeg meg ned og leste LOGOS på nytt. Og da ble det enda mer aktuelt for meg, Handlingen transitiviteter alle åtte diktene. De er jo ganske triste og tar for seg kriser og katastrofer og diktatur i den samtida som Christensen skrev ut fra. Men jeg kjenner igjen situasjonene og maktmenneskene. f.eks fra diktet jeg sendte deg. Det handler jo om maktmennesker som manipulerer befolkningen for egen vinnings skyld, skriver Ruset.
Takk for fint svar! Det er interessant fordi samlingen er så omfattende at vi kan finne igjen våre perspektiver selv om de er veldig forskjellige. Jeg lette etter håp og fant den delen på slutten og de elskende veldig håpefull, som om vi alle må bli dem nå og det som har skjedd har vekt en vilje i oss til å sloss for det vi elsker og tror på, der vi før var mer likegyldige og villige til å la verden hvile i storpolitikkens hender. Også tenker jeg også på at samlingen var skrevet i 1968, en skremmende tid, også og kanskje spesielt i USA der Martin Luther King og Bobby Kennedy, som jo ble sett på som politiske redningsmenn, ble skutt samme år. Det var voldsomme demonstrasjoner og raseopptøyer. I Paris der Inger Christensen satt og skrev det var opprørene så store at president de Gaulle måtte love nytt valg (som han riktignok vant.) Likevel er ikke samlingen datert (noe etterordet også presiserer). Den verdenen Christensen beskriver, i stor grad består den og de tingene som var verdt å leve for da er fortsatt de vi lever for nå. Så jeg tenker at diktsamlingen er et slags vitne om det at skremmende endringer kan skje, men det viktigste her i verden er større enn Trump og vil sannsynligvis også overleve hans maktovertakelse. Folk snakker om at vi er tilbake på 30-tallet, men på 1930-tallet hadde ikke folk bevisstheten til å engasjere seg på samme måte mot det som skulle skje, så kanskje vi er mer tilbake i 68? I Tyskland oppstod studentopprøret fordi ungdommene følte seg kringsatt av gamle nazister som i stor grad hadde klart å få tilbake maktposisjoner i samfunnet. Kanskje verden har sovet i timen de siste årene. Kanskje vi er mer våkne nå. Og vi trenger en diktsamling som «Det», som er så utrolig våkent. Jeg synes at det er som et digert øye.

***

Jeg leser diktsamlingen igjen. Da oppdager jeg at selvfølgelig har Endre Ruset rett. “Det” handler mye om språket og hva språket kan brukes til. Det er også på mange måter kjernen i resultatet av dette presidentvalget. Trump lager en forestilling av virkeligheten gjennom språket. Han kan nesten lage en hvilkensomhelst virkelighet så lenge velgerne vil høre og føler at de forstår hva han forteller dem. USAs demokrati har akkurat spist seg selv. Det var ytringsfriheten, det var språket som lot det skje, fremfor alt. I 1968 skriver Inger Christensen:

SCENEN

2

Det er underlig anlagte skygger anlagt av ord,
som inne fra mørket ser lyset som mørke,
som binder språklige kilder til språklige mord
og øser av språkets underforståtte tørke.

Det er ord som ustanselig føder et dødt paradoks
for å dø i ustanselig ufødte syner
som stjerner som ender som utbrent koks
eller lynet som rammes hver gang det lyner.

Det er skygger som oppstår langs ordenes logiske mur
biologiske former som brer seg ved å forvitre
og røper et vanvidd bak språkets struktur:
hager jevnet med jorda bak voksende gitre.

Det er underlig: ordene skjuler en agitasjon,
en tillit til nettopp det stedet der de snubler,
et skred i det indre, en taus mutasjon,
et såret miljø der lidelsen plutselig jubler.

To år. To mennesker.

 

-Fremtiden er mørk, og det er det beste en fremtid kan være, tror jeg. (Virginia Woolf)

Hver nyttårsaften er jeg alltid  litt redd. På tolvslaget pleier jeg å stå på en bakketopp i frossent gress med et stjerneskudd i hånden og frostrøyk ut av munnen, litt måpende. Det har hendt at jeg har tent en hvit cigarillo som en litt opprørsk protest (jeg har en lav terskel for opprør, jeg røyker ikke). Fordi jeg vet at jeg ikke vet hva som kommer til å skje, at det neste året kan jeg ikke forestille. Virginia Woolf skriver at fremtiden er mørk. Vi kan ikke se, og hvis vi slutter å prøve kan vi bruke kreativiteten vår bedre.

Jeg har lært at ting skjer fortere enn jeg regner med. For eksempel et menneske. Livet er skjørt. På et knips kan vi forsvinne. Vi tar også veldig kort tid å skape. En del av tiden man lager et menneske er man ikke en gang klar over hva man holder på med. Man bare suser rundt i julestria hele tida så kvalm og alltid så tørst og tørr på leppene. Jeg hadde så vondt i magen, jeg tenkte at jeg hadde fått laktoseintoleranse. Man drikker gløgg og styrter hodet ned i kreppduken mellom granbaren og stearinlysoppsatsene. Man kjøper idiotisk trange kjoler til julebordet, der man spiser akevitt-gele og dagen etterpå får man tidenes raserianfall mot dama på postkontoret. Det var meg for to år siden. Den nyttårsaftenen var den mest måpende i mitt livs historie. Jeg stod der blant kyssende kjærestepar og vennegjenger som delte champagne, og jeg kjente meg på samme tid mer og mindre alene enn noensinne.

Jeg er alenemamma til ei jente på 14 måneder. Vi bor sammen i min ettromsleilighet på Adamstuen. Vi har to senger og to bokhyller, to viljer som vi driver så langt vi fysisk kan makte. Vi har soloppgangen rett inn vinduet. Vi lever av NAV, kosing og Coop-kuponger. Jeg har ikke jobb fordi jeg var ikke fast ansatt da jeg ble gravid. Jeg rakk bare ikke å planlegge bedre.

Denne alenemamma-Kristine holder på å lære hvordan hun kan strekke seg for å lage et godt liv for disse to menneskene. Hun har tro på det, at en person kan transformere seg til den hun trenger å være. I fjor på denne tida trilla jeg ei barnevogn rundt i høsten og regnet med Joan Didions biografi i understellet. Jeg leste to sider om dagen mens boka stadig blei mer forvridd og skjoldete. Jeg gjorde det av en slags trass, for ikke å gi opp på gamle Kristine og de tingene hun brydde seg mest om tidligere. Jeg fikk ikke lest ut boka, men nå vet jeg mer om hvor jeg skal finne tid til å lese. Jeg finner ikke hun derre Kristine. Hun er borte. Det er det vanskeligste. Jeg må formulere på nytt. Denne Kristine.

Les mer om Woolfs fremtidsanskuelser i Rebecca Solnits essay hos The New Yorker.

 

 

Paul Auster om «The Blazing World»

På vei hjem til Notodden i helga plukket jeg med meg «The blazing world» av Siri Hustvedt. Så langt liker jeg den godt. Jeg kom til å tenke på hva Paul Auster sa i fjor da han og Siri ble intervjuet av Finn Skårderud på Victoria Scene, om at dette antagelig var det beste hun noengang hadde skrevet.

Jeg gledet meg med forbehold, selv om det var Paul Auster så var det jo ordene til en ektemann. Nå viser det seg  at en god del kritikere er enige.

Les hele samtalen igjen her.

Ellers har jeg fine bøker rundt meg på alle kanter for tiden, og jeg leser dem alle på likt, slik jeg ofte gjør:

Geir Gulliksen : Kan vi gjøre det igjen (Essay-samling)

Har blitt boka jeg leser hver gang jeg våker opp klokka fire om morgenen lys våken. Tekstene er ofte passe korte til at jeg kan lese en og så sovne igjen.

Geoff Dyer: En ren besettelse. Basketak med D.H. Lawrence

Utrolig morsom, men med en klokskap og et alvor i bånn.

Kathy Acker: Empire of the senseless

Grenseløst poetisk, brutal og seksuell.

John Williams: Stoner (lydbok)

Kast en stein ned i en tom brønn og det er sånn det høres ut i hjertet mitt. Stoner er forøvrig et navn.

Siri Hustvedt: The blazing world

Ja, den har jeg allerede nevnt.